Dette forklarer Berit Sellevold, pensjonert osteoarkeolog og tidligere forsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

Skjeletter og bein er jo ikke bare konkret, fysisk materiale, de har jo en hel masse betydninger ved siden av dette, det er levninger av forfedrene våre, med alt dette medfører av etiske spørsmål, forteller hun.

Hvordan er det riktig å behandle slikt materiale?

– Vi har to store grupper med interesser i dette, på den en siden forskere og på den andre siden publikum. Og siden både publikum og forskerne jo kan være etterkommere, blir det er en kompleks vev av interesser som går gjennom befolkningen når det gjelder å forholde seg til disse beina, forklarer Sellevold.

Sellevold har satt opp et sett med spørsmål man kan stille om et skjelettmateriale for å avgjøre hvor etisk problematisk det er å forske på det. - Det er veldig relasjonsbetinget, sier hun. Det kommer an på materialet selv, hvem som undersøker det, og hvorfor vi har det.

  • Hvordan var den døde behandlet? Kremert eller ikke?
  • Vet vi hvem det var? Har den døde et navn?
  • Hvor gammelt er det? Er det forhistorisk eller moderne materiale?
  • Vet vi noe om religiøs eller etnisk tilhørighet?
  • Hvorfor er materialet samlet inn/gravet ut?

Hun illustrerer dette ved hjelp av fire eksempler som fordeler seg langs et spekter fra svært etisk problematisk til relativt uproblematisk.

Hodeskaller fra Kautokeino-opprøret

I den ene enden av spektret finner vi materiale det knyttes en rekke sterke etiske problemstillinger til. Et eksempel på dette er hodeskallene til Aslak Jakobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby. Begge ble henrettet under Kautokeino-opprøret i 1854. Hodene ble ikke begravet sammen med kroppene, men ble sendt til Universitetet i Kristiania for forskning.

- Dette er også levninger vi kjenner identiteten på, de har navn og de er ganske nye i historisk sammenheng. De var protestanter, og hadde en meget sterk etnisk tilhørighet. Materialet ble også samlet inn på en svært uetisk måte, forteller Sellevold.

Etter en langvarig strid mellom Hættas og Sombys etterkommere, som ønsket å begrave skallene, og Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo, som ønsket å beholde dem, og etter omfattende diskusjoner mellom Sametinget, Universitetet i Oslo og Kirke- og utdanningsdepartementet, ble skallene utlevert og begravet i 1997.

Striden om hodeskallene var den direkte foranledningen til opprettelsen av Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger, da den tydeliggjorde behovet for en instans med kompetanse til å gi etiske vurderinger av forskning på humant materiale.

Skjeletter fra katolsk middelalderkirkegård

Berit Sellevold med hodeskalle.

Foto: Kenneth Didriksen, Økokrim

Noe mindre problematisk materiale er levningene som stammer fra middelalderkirkegården rundt Domkirkeruinene på Hamar. Her er alle individene anonyme, de er veldig gamle, og de var katolske.

Det at de var katolske er relevant fordi man ikke er fullt så engstelige for å håndtere skjeletter og levninger i katolisismen. Her har man en tradisjon for benhus, såkalte ossuarier, som man oppbevarer beina i, og man bruker skjeletter og levninger som relikvier, noe vi ikke gjør innenfor protestantismen, forteller Sellevold.

Vi kjenner heller ikke disse skjelettenes etniske tilhørighet, og de ble ikke ikke samlet inn for å forske på, de kom frem gjennom en såkalt nødutgraving. I slike tilfeller blir skjelettene automatisk fredet etter kulturminneloven, og arkeologene fikk ansvar for å ta vare på dem.

Forhistoriske bein

- Det tredje eksemplet er fra Hummervikholmen i Søgne, skjelettene som ble funnet her er nesten 9000 år gamle, og er det eldste funnet av menneskelige levninger i Norge, forteller Sellevold. - Det er få etiske betenkeligheter ved å bruke dette som arkeologisk kildemateriale. Det er anonymt, forhistorisk, vi kjenner ikke deres religiøse eller etniske identitet, og dette var også en nødutgraving.

Brente bein

Helt i den andre enden av spekteret, med de aller svakeste etiske betenkelighetene, sett med de aller flestes øyne, finner man brente beinrester eller kremasjonsmateriale.

- Dette ser ikke en gang ut som menneskebein, om man holdt i en liten flis og fikk vite at dette er levninger av et menneske, ville de fleste ikke kunne se det, forklarer Sellevold.

Hvis de etiske dilemmaene knyttet til behandlingen av gamle menneskelige levninger skal kunne løses, må man bli enige om hvem som skal bestemme hvilket etiske ståsted som skal følges, og om hensyn knyttet til om måten de ble samlet inn på skal få betydning, fremhever Sellevold.

- Uansett bør nøkkelord i prosessen være konsultasjon, informert samtykke, kompromiss, respekt, verdighet og anstendighet, avslutter hun.

Teksten er basert på et innlegg Sellevold holdt på lanseringen av artikkelsamlingen ”More than just bones Etics and research on human remains”.

Les mer: