Helsepersonell, politifolk, brann- og redningspersonell, sivilforsvar og heimevernet, spontane og organiserte frivillige la alle ned en stor innsats 22. juli.

Mange har også vært involvert i oppfølgingen i lang tid etterpå. Hvordan har de ulike gruppene taklet de ekstreme opplevelsene, og hva slags oppfølging har de selv fått?

Sterke inntrykk, men mindre belastning enn antatt

Øivind Ekeberg og Laila Skogstad ved Oslo universitetssykehus har gjennomført en undersøkelse av nesten 2000 personer som var på jobb eller spontant stilte opp da Norge ble rystet av terror.

I undersøkelsen spurte de ansatte i politi, brannvesen, helsevesen, psykososial omsorg og pårørendesentra, forsvar og frivillige om deres bakgrunn og erfaring og opplevelser fra innsatsarbeidet. Det ble lagt vekt på opplevde stressreaksjoner, sykefravær og helseproblemer i etterkant, men også på opplevelse av egen innsats, anerkjennelse etter innsatsen, følelse av mestring og tilfredshet med arbeidet.

Skogstad og Ekeberg presenterte funn fra undersøkelsen på et frokostseminar på Litteraturhuset 18. oktober. Her er noen av hovedfunnene:

  • Det er liten forskjell i rapportering mellom de ulike yrkesgruppene.
  • Mange har hatt sterke inntrykk og opplevd trusler, men langt færre melder å ha opplevd det som ”svært belastende”. De spontant frivillige er i overvekt blant de som mener dette.
  • En del hadde forbigående stressreaksjoner, men få sliter med posttraumatiske stressreaksjoner 10 måneder etter hendelsen. - Vi tror dette kan ha sammenheng med trening og forberedelse, kommenterer Skogstad.
  • De spontant frivillige rapporterer jevnt over sterkere grad av stressopplevelser, posttraumatiske problemer og belastning enn yrkesgruppene.
  • De i psykososial tjeneste har fått minst trening på slike situasjoner, men bør også tas med i trening på katastrofer.

Skogstad forteller at jevnt over fremstår innsatspersonellet som robuste. - Vi trodde nok at flere skulle ha plager, sier hun, men forklarer at mange har erfaringer som gjør at de klarer å håndtere slike opplevelser godt. - Sykehusansatte fortalte at de ofte hadde pasienter som var mer plaget over tid enn de fra 22/7, forteller Skogstad. Hun får støtte av Ekeberg, som

fremhever at personell i sykehus daglig håndterer store personskader.

Les mer om prosjektet her

Eli Gunhild By

Eli Gunhild By. Foto: Johanne Severinsen

Etterlyser katastrofetrening og rutiner

Eli Gunhild By er forbundsleder for Norsk sykepleierforbund. I samarbeid med Nordlandsforskning har de gjennomført en undersøkelse blant sykepleiere som er medlemmer i forbundet.

Blant hovedfunnene fra undersøkelsen er:

  • Sykepleiere hadde mange oppgaver i innsatsarbeidet etter terrorangrepet, fra akuttarbeid til oppfølging av berørte.
  • De rapporterer at de er fornøyde med egen, samarbeidspartnernes og organisasjonenes innsats.
  • De aller fleste melder at de opplevde også å ha nok ressurser og materiell
  • Det etterlyses imidlertid en systematisk oppfølging av sykepleierne i etterkant, og en systematisk prosedyre for dette. - Alle bør få tilbud om oppfølging, i lik mengde og til rett tid, presiserer By.
  • 70 % av de spurte melder at de har deltatt i katastrofeøvelser. – Dette er ikke bra nok, kommenterer By.
  • Sykepleierne i undersøkelsen etterlyser også formelle planer og døgnaktive kriseteam.

- Det savnes en enhetlig plan for spesialehelsetjenesten og i kommunene, for kriseteam og oppfølging av de som står i en slik situasjon - både i akuttfasen og i tiden etter, sier By, og forsetter:

- Det systemet man har i slike akutthendelser er helt avgjørende for hvordan man takler slike opplevelser.

- Alt i alt viser undersøkelsen at de spurte mener arbeidet under og etter 22/7 ble utført på en imponerende måte, oppsummerer By. Det ble vist stor velvilje og fleksibilitet i alle ledd, og de fleste opplevde å få anerkjennelse for innsatsen, hovedsakelig fra nære kolleger. På tross av ikke fullgode systemer for krisehåndtering ble 22/7 håndtert godt, takket være kompetente fagfolk, avslutter hun.

Les mer om prosjektet sykepleieres rolle og innsats i en nasjonal katastrofe her

Les nyhet: Kun en av tre sykepleiere tilbudt oppfølging etter 22. juli-terroren

Ønsker bredere tilnærming

Hvorfor har ikke vi vært med i undersøkelsene, spurte en representant for bedriftshelsetjenesten i Regjeringskvartalet.

- Vi har hatt og har fortsatt hovedsakelig arbeid med 22. juli i regjeringskvartalet. Også vaktpersonalet i Departementenes Servicesenter burde vært inkludert i studien, mener hun. Personell i regjeringskvartalet har blitt fulgt opp i en studie som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har ansvar for.

- Mye informasjon går tapt for vi ikke har en bred nok tilnærming.

Retningslinjer for krisehåndtering

Kari Dyregrov ved Senter for krisepsykologi i Bergen leder den såkalte Etterlattestudien. Hun forteller at kriseteamene i kommunene er veldig ulikt organisert. I dag har rundt tre fjerdedeler av disse i dag har retningslinjer for krisehåndtering. - Vi undersøkte dette i 1998, da var det kun en av fire som hadde dette.

Innholdet og kvaliteten på disse retningslinjene er avgjørende, fremhever Dyregrov. - En telefonliste er ikke nok, sier hun, og etterlyser mer kompetanse på sorg og oppfølging av kriser lokalt.

- Alle ting man kan øve på er avgjørende for at man kan lykkes når ting skjer.

Journalister sliter med skyld og skam etter katastrofedekning

Trond Idås fra Norsk journalistlag forteller at de nylig har gjennomført studie på journalister som er ute på oppdrag i forbindelse med katastrofter, bl.a. tsunamien i 2004. Han mener resultatene er interessante å se i sammenlikning med studien av innsatspersonellet.

Idås forteller at stressreaksjoner henger mest sammen med skyld og skam for journalister, som særlig sliter med de etiske og moralske dilemmaene i etterkant av slike katastrofer.

- Dette skyldes mye at de ikke er der for å hjelpe, men for å gjøre journalistjobben, som dreier seg om å oppsøke folk i krise for å hente ut informasjon. Dette oppleves som invaderende, og for mange skurrer det mellom yrkesetikken og deres personlige moral og etikk, forteller Idås.

Samtidig som man ser et veldig høyt nivå av stressreaksjoner i etterkant, melder mange at arbeidet gitt dem mye: et mer positivt syn på egen styrke og mer forståelse for hvordan andre mennesker har det. Her er graden av bearbeiding i etterkant avgjørende.

- De som har opplevd denne veksten er at de har brukt mye tid på å prate gjennom det de har opplevd, de som sliter er de som ikke har fått bearbeidet det. Anerkjennelse for arbeidet har også vært avgjørende for bearbeidingen i etterkant, forteller Idås.

Les mer om undersøkelsen i boka Krevende oppdrag. Hvordan mestre stress