Asdal er professor ved TIK-senteret ved Universitetet i Oslo. I fjor ga hun ut boken Politikkens natur, naturens politikk. Her ser hun på de lange linjene i miljøpolitikken, med utgangspunkt i noen enkeltsaker.

- Miljøsaken er et felt sterkt preget av fakta, noe som bidrar til å få frem noen prinsipielle skiller mellom vitenskap og politikk, hevder hun. - Når vi snakker om vitenskapens forhold til miljøpolitikk, er ikke naturvitenskap det eneste kunnskapsfeltet som er av betydning, også økonomifaget har vært og er avgjørende.

Forurensing på agendaen

På 50- og 60-tallet engasjerte bønder i Årdal seg for å få målt forurensing fra stedets aluminiumsverk, etter skader på dyr og vegetasjon. Verket avviste at det var en sammenheng, men målingene viste fluorforurensing. Dette bidro til at politikerne grep inn.

Årdal-saken er et tydelig eksempel på hvordan miljøpolitikken har vokst frem preget av vitenskapen, og ble også opprinnelseshistorien til dagens forurensingsforvaltning, forteller Asdal. I begynnelsen var Statens forurensingstilsyn underlagt Industridepartementet, før Miljøverndepartementet ble etablert i 1972.

Fra industri og forurensing til økonomi og klima

50- og 60-tallet var preget av en sterk tiltro til fakta. Industrien selv ble sett på som en viktig autoritet, og man så ikke at også andre faktorer, som økonomi, spilte inn.

- Mens forurensingssaken på 50- og 60-tallet var industriell, er den i dag blitt økonomisk, forklarer Asdal. På slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet gikk man gradvis over fra å snakke om miljøspørsmål til å snakke om klimaspørsmål. I denne perioden fikk Finansdepartementet og økonomene gjennomslag for sine ønsker om å løse miljøpolitikken.

- Selv om det ikke er Finansdepartementet som sitter med det formelle ansvaret for miljøpolitikken, kan man si at det er de som sitter med det reelle ansvaret. - ”Den sårbare naturen” er i liten grad en del av den løpende politiske diskusjonen, det er økonomenes konvensjonelle planleggingstradisjoner som er fremtredende, forteller hun. Finansdepartementets ”sårbare objekt” er snarere oljeøkonomien.

Konkurrerende fagområder

- Det er viktig å se på hvordan ulike kunnskapstradisjoner møter hverandre, sier Asdal. - Ofte snakker man om én vitenskap i forholdet til politikk. Men hvis vi skal forstå dette forholdet, må vi forstå forholdet mellom flere og til dels konkurrerende vitenskaper, for eksempel mellom naturvitenskap og økonomi. Det vi tenker på som politiske argumenter, er ofte en annen vitenskap, for eksempel økonomi, fremhever hun. Hun trekker også frem verdien av å få inn andre fag enn økonomi, som samfunnsfag og humaniora, i prosessene.

Fakta må settes i spill

Asdal mener det sterke fokuset på fakta kan være problematisk for politikken. Blir det i dag mindre og mindre rom for å utøve politikk? spør hun. - Natur er blitt et spørsmål om noe som er gitt, og som skal ha utgangspunkt i sikre, naturvitenskapelige svar. Er det nok, hvis naturvitenskapens svar er de eneste vi har? Hva med måtene å leve på?

Asdal understreker også at engasjement er avgjørende for å sette ting i bevegelse. - Fakta virker aldri alene, men virker alltid sammen med engasjerte aktører. Det var først da engasjerte bønder tok saken i Årdal, at det ble politikk, sier hun.

Seminarrekke

Artikkelen er basert på innledningen ”Politikkens vitenskap”, som Asdal holdt 2. mai 2012 i regi av Teknologirådet, Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) og Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH). Innledningen var den første i rekken i et prosjekt der ser vi på nye trender innen teknologi og forskning, og hvordan vi som samfunn kan møte dem. Ut over våren og høsten vil vi invitere til flere åpne møter.