Julia Pastrana

Julia Pastrana. Ill: Wikimedia Commons

Hun tilbrakte sitt liv på utstilling, og det endte ikke der. Hennes og sønnens balsamerte lik ble utstilt helt frem til 1970-tallet. I flere år har hennes levninger vært lagret ved Universitetet i Oslo.

Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger har nettopp avgitt sin uttalelse om Pastrana. Vår konklusjon er klar: Pastrana bør nå få en verdig begravelse. Men begrunnelsen er ikke at hennes levninger umulig kan ha noen forskningsinteresse. Det er snarere det spesielle ved denne saken som gjør begravelse til en etisk naturlig konklusjon.

Den forrige runden med offentlig og statlig debatt om Julia Pastranas levninger, på midten av 1990-tallet, endte med at tanken om begravelse måtte vike for hensynet til levningenes mulige forskningsverdi. Pastrana led av en sjelden genetisk tilstand som forårsaket et spesielt utseende og kraftig hårvekst i ansiktet og på kroppen. Muligheten for at levningene kunne gi ny kunnskap ble derfor et argument for å oppbevare dem fremfor å begrave dem.

Det er nå 15 år siden denne konklusjonen ble trukket, og i mellomtiden har det ikke blitt utført noe forskning på Pastranas levninger. Hadde det vært slik interesse, ville man måttet vurdere situasjonen ut fra dette. Kanskje ville en konklusjon da vært at helsegevinsten for levende og fremtidige mennesker kunne forsvare å beholde levningene enda en stund.

Det er likevel ikke slik at 15 år uten forskning i seg selv er et argument for begravelse. Materiale i vitenskapelige samlinger ligger ofte ubenyttet i årevis, uten at man dermed mener det er riktig å ødelegge det. Og siden forskning handler om å se nye ting og stille nye spørsmål, kan vi ikke vite sikkert hva som blir ansett som viktig materiale for fremtidig forskning. At det har gått noen år uten forskning på Pastranas levninger, betyr altså ikke uten videre at det ikke finnes noe forskningspotensial.

Det vesentlige i denne saken er at vi ikke snakker bare om materiale, men om Julia Pastrana. Hun er et identifisert individ, som levde ikke så langt fra oss i tid, med en unik historie i liv og død som er groteskt preget av utstilling, fremvisning og granskning. (En sammenfatning av hennes liv og levningenes skjebne etter hennes død, som de neste tre avsnittene støtter seg på, er boken Julia Pastrana: Apekvinnen fra 2001 av Christopher Hals Gylseth og Lars O. Toverud.

Julia Pastrana ble født i Mexico, og ble som tenåring med en amerikansk impresario som så stort inntjeningspotensial i å vise henne frem for et betalende publikum. Hennes impresario og etter hvert ektemann var fra 1856 Theodore Lent. Turnéene gikk også til Europa og Russland. Folk betalte for å se «Apekvinnen» synge og danse. Også forskere fikk tilgang til fysiske undersøkelser av henne.

Julia Pastrana døde i barsel i 1860 mens de var på turné i Russland. Også barnet døde. Lent solgte likene til Universitetet i Moskva, hvor begge ble balsamert. Lent kjøpte dem så tilbake fra universitetet og fortsatte turneringen, denne gangen med hustru og sønn på utstilling som lik. Han fant også en annen kvinne med en tilstand som liknet Julias, som sang og danset rundt de to likene.

Etter Lents død solgte denne kvinnen de to likene. De ble brukt i en rekke show og utstillinger rundt omkring i verden. I 1921 ble de kjøpt opp av et norsk tivoli, og utstillingene fortsatte.

Fallende interesse og økende moralske skrupler hos publikum førte til at de havnet på et lager i Groruddalen i 1976. Begge ble så stjålet av unggutter som brøt seg inn på lageret. Liket av sønnen skal ha vært i meget dårlig forfatning, og kan ha blitt kassert, mens armen ble revet av Julia Pastranas lik. Politiet tok med seg hennes levninger, og i 1990 kunne Kriminaljournalen melde at hun befant seg på Rettsmedisinsk institutt.

Etter at det ble fremmet et forslag om å utstille henne igjen som del av et medisinsk museum, ga kollegiet ved Universitetet i Oslo i 1994 det råd at hun burde begraves. Kirke-, utdannings- og forskningsminister Gudmund Hernes bad om en evaluering av saken, og prosessen den gang endte altså med at departementet instruerte Universitetet i Oslo om å beholde levningene i sine samlinger av forskningshensyn. Departementet har nå bedt Universitetet i Oslo om å gjennomføre en ny vurdering.

Dette er, som man ser, ikke en hverdagslig historie. Få har gitt så mye som Julia Pastrana til granskende og utforskende blikk, både mens hun levde og ikke minst etter sin død. Og få eller ingen er åpent individuelt identifisert med navn slik hun er det.

Hvordan omsette respekt for den enkelte i praksis? Vi kan ikke vite sikkert hva Julia Pastrana selv ville ønsket. Men gitt det vi vet om henne, er det ikke unaturlig å tenke at hun selv ville ønsket en verdig avslutning i form aven katolsk begravelse. Hensynet til forskningen kan i noen grad sikres ved at det tas begrensede prøver av levningene før begravelsen.

Også spørsmålet om en mulig tilbakeføring til Mexico har kommet opp i flere sammenhenger i denne saken. Vårt utvalg ser likevel spørsmålet om begravelse som det aller mest sentrale anliggendet. Tilbakeføring til Mexico gjennom en forsvarlig og koordinert prosess kan være en måte å sikre dette på.

Kronikken sto på trykk i papirutgaven av Dagbladet 10. juni 2012.