Nicholas H. Steneck* var invitert til Universitetet i Oslo for å foredra om sine erfaringer. Plagiat har blitt et økende problem i vitenskapelig arbeid også i Norge.

Steneck åpnet sitt foredrag «Observations on Plagiarism and other Hard-to-Define Misbehaviors in Research» med å påpeke hvor krevende det kan være å definere plagiering og andre former for vitenskapelig uredelighet. Vitenskapelig uredelighet har for eksempel iblant blitt tolket som brudd med akseptert praksis, noe som ville innebære at FFP (Fabrikering, Falsifisering, Plagiering) ikke er uredelighet,  hvis bare mange nok gjør det.

Til tross for tittelen på foredraget var et av Stenecks hovedbudskap at det ikke er de mer ekstreme FFP-tilfellene, men den frodige underskogen av ymse former for tvilsom praksis (QRP, «Questionable Research Practice»), som er den viktigste utfordringen. Med utgangspunkt i The Singapore Statement  identifiserte han fenomener som videresending av egne review-oppgaver til studenter, eller det å utsette slike innleveringer for selv å komme lenger frem i publiseringskøen, som vesentlige.

Steneck presenterte seg også som tilhenger av en konsekvensanalyse, der fire kriterier ble lagt til grunn i vurderingen av om en praksis utgjør et problem: (1) Forskningens nøyaktighet, (2) offentlige investeringer, (3) offentlige beslutninger og (4) profesjonalisme i forskningen. Målt etter disse kriteriene utgjør  for eksempel plagiering et problem først og fremst i forhold til (4), profesjonalisme i forskningen.

I diskusjonen etter foredraget kom Steneck inn på hva som kan gjøres for å bedre vitenskapelige praksiser. Blant tiltakene han mente kunne fungere, er bruk av eksempler («cases») i undervisningen. Det kan hjelpe studenter og ferske forskere til å reflektere over egne valg og vaner. Steneck er selv for tiden også involvert i å utvikle et nettbasert læringsverktøy. Men han understreket at det i dag er mangel på evalueringer av hvilke tiltak som faktisk virker.

Nicholas H. Steneck er professor emeritus i historie ved fra Michigan University Ann Arbour i USA og leder for MICHR Research Ethics program. Han har vært en pioner i arbeidet med å forebygge uredelighet og var en av initiativtakerne til første verdenskonferanse om Research Integrity i Portugal i 2007. Videre var han med på å utarbeide Singpore Statement on Research Integrity (2010).