Forskningsetiske komiteer arrangerte åpne møte på Litteraturhuset 27. mai. Debatten i år var viet temaet pandemi – med hovedfokus på risiko og føre-var prinsippet. Deltakere i panelet var:

Bjørn Gunnar Iversen, overlege, infeksjonsovervåking Folkehelseinstituttet
Harald Hornmoen, førsteamanuensis, journalistikk, Høgskolen i Oslo
Peter Sandøe, professor og leder for Center for bioetik og risikovurdering i Danmark
Anita Tunold, dir. for samfunnskontakt, Glaxo Smith Klein
Tore Elling Ulvestad, professor, Gades institutt, Universitetet i Bergen

Debatten ble ledet av Aslak Bonde.

Møtet ble innledet av Matthias Kaiser, sekretariatsleder i Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi ( NENT). Han trakk linjene tilbake til et antatt utbrudd av svineinfluensa i 1976, og det som skjedde i USA da President Ford sa ja til massevaksinering på et meget tynt kapsgrunnlag (en død og fire smittet). Vitenskapelig uenighet om slik vaksinasjon kom ikke fram i beslutningsgrunnlaget. Den gang fryktet ekspertene at en oppblomstrende influensa kunne være starten på en ny spanskesyke. Politikerne våget ikke å la være ”føre-var”. Referansen til den katastrofale spanskesyken kvelte tilsynelatende all nøktern vurdering av det empiriske grunnlaget. I ettertid kom alvorlige bivirkninger og mange rettssaker.

Men hva nå – i dagens situasjon – handlet vi rett, hva har vi lært? Håndterte vi risikokommunikasjon på en god måte? Gjorde vi en god nok risikovurdering som igjen er noe helt annet enn risikohåndtering.

Bjørn Gunnar IversenBjørn Gunnar Iversen på seminaret på Litteraturhuset, 27. mai. Foto: Lise Ekern
Da pandemien kom, hadde Folkehelseinstituttet (FHI) beredskapsplanen fra 2006 å følge. Det betydde at planer var lagt, at øvelser var kjørt – men virkeligheten viste at treningen ikke holdt når planen ble satt i verk. FHI hadde en vaksineavtale med Glaxo Smith Kline fra 2008 – med levering av Pandemix: To doser til alle, Tamiflu til 1/3. FHI ønsket å dempe frykt, gi nøkterne råd. All kommunikasjon til myndighetene fra FHI er nå lagt ut på internett, og viser FHIs råd underveis i pandemiens forløp.
Lærte: Informasjonen var ikke bra nok, særlig tatt i betraktingen hvordan informasjon ble vinklet i mediene, kompleksiteten i massevaksineringen var for lite erfart og ikke nok trent, kapasitetene på intensivavdelinger var på bristepunktet, og det var for dårlig beredskap på diagnostikk.
Konklusjon: Vi må ha en forbedret beredsskapsplan.

Peter Sandøe
I Danmark tok man pandemien litt mer avslappet enn i Norge, trolig fordi landet har hatt flere ”alarmer” i de senere årene som fugleinfluensa og kugalskap. Dette hadde allerede skapt en bred forståelse for at en mer nøktern reaksjon kan være fornuftig. Sundhetsministeren styrte håndteringen av risikosituasjonen, det var ikke flere myndighetsorganer inne i kommunikasjonen utad. Planen fra 2006 ble fulgt. Danmark kjøpte inn halvparten av det Norge gjorde, det ble kun vaksinasjon av risikogrupper. Lite Tamiflu ble kjøpt. Sandøe påpekte at det vanskeligste var risikokommunikasjonen. Risiko er todelt:
1) personlig risiko (for den som rammes er det alltid ille)
2) samfunnsrisiko (dette forholder seg relativt til andre infeksjoner på befolkningsbasis)
I Danmark ble pandemien sammenlignet med vanlig influensa, ikke sammenlignet med spanskesyken – det minsket panikken.

Anita Tunold
Glaxo Smith Kline (GSK) var forberedt da pandemien kom. De hadde en avtale med myndighetene og greide i løpte av 3 mnd. å levere den første vaksinen, etter 6 mnd. hadde de levert  280 millioner doser vaksiner. Hun understreket at firmaet viste fleksibilitet i kontraktoppfølgingen når man avsto fra full leveranse da risikoen ble mindre enn antatt. Samtidig ble leveranser til Norge prioritert, tross etterspørsel fra andre land, på grunn av forhåndsavtalen.
GSK lærte: En vaksine må kunne leveres raskt og sikkert. Man må ha forhåndsavtale for å kunne levere, men en slik avtale må gjøres mer fleksibel enn den var denne gangen.

Tore Elling Ulvestad
Professoren mener at vaksineprogrammet for hele befolkningen var et feilgrep. Han jobber på laboratoriet som skulle diagnostisere sykdommen. De kom raskt til kort. Han henviste til Australia – dit kom vaksinen etter at den lokale pandemien var over (vintertid der er sommerstid her). Allikevel døde ikke flere personer. Dette viste man i Norge før man satte i gang massevaksinasjon her. Ulvestad mener vi hadde altfor lite kunnskap om vaksinens effekt da massevaksineringen ble satt i gang. Riskovurderingen ble gjort på grunnlag av en modell som forholdt seg til spanskesyken og fugleinfluensaen, og ikke på grunnlag av kunnskapen om denne nye bølgen av svineinfluensaen.

Harald Hornmoen
Hornmoen hadde gjort en analyse av medieoppslagene etter pandemien. Han mente at mediehåndteringen ikke hadde vært god, den var altfor mye preget av påbud (må/skal) og altfor lite dialog med publikum. Han trakk fram Stavanger Aftenblad som avisen som hadde greid dette best. Tabloidene spredde frykt og brukte ord som skremte folk. Det ble mye dobbelt kommunikasjon hvor myndighetene dominerte. TV brukte kraftige virkemidler.
Ved en ”neste gang” mener han at mediene må tenke:
Hvordan presentere ”worst-case” - valg av ord – la vanlige folk uttale seg.
Hornmoen påpekte også på mangel av den kritiske journalistikken.