Av Per Stålnacke, Forskningsdirektør i NIBIO

Ettersom NIBIO er omtalt, tillater jeg meg å kommentere dette nærmere.

Forskningens frihet er et grunnleggende prinsipp for sektorens bidrag til opplyst og kunnskapsbasert samfunnsdebatt. Men ikke alt forskere utfører, er forskning. Utredninger og konsulentoppdrag utført av forskere kan være basert på forskning, men uten derved å være forskning. Forskning har som mål å drive forskningsfronten framover, ofte innenfor et snevert fagfelt, og dette gjøres sjelden i utredninger eller konsulentoppdrag. Det er disse typene prosjekter som noe feilaktig betegnes som oppdragsforskning.

I oppdrag bestemmer oppdragsgiveren prosjektenes tema og problemstillinger, ofte også metode og andre forutsetninger. Dette er nødvendig for at anbudsteksten skal tolkes likt og at konkurranseforholdene ikke skal vris. Friheten til å velge metode, problemstillinger, hypotese, og kanskje også etterprøvbar metodikk og data, blir altså innskrenket eller fjernet av oppdragsgiveren. Det kunne vært mer aktuelt å diskutere oppdragsgiverens rolle og ansvar gitt ganske rigide anskaffelsesregler – enn om forskningsinstituttene innskrenker medarbeidernes faglige frihet.

Oppdragsgiveren bestiller – ved en juridisk bindende avtale - prosjektet med sine leveranser fra en oppdragstager, ikke fra en enkelt medarbeider. Oppdragsgiveren trenger institusjonens samlede innsikt, ikke en enkeltforskers personlige syn eller overbevisning. Det er også viktig at faglige vurderinger og usikkerhet kommer tydelig frem i leveransene. Ikke minst når en leverer underlag til næringsliv, politiske prosesser, lovarbeid, forskrifter etc. med potensielt store konsekvenser for folk og samfunn.

Det er også slik at oppdragstakeren, altså instituttet, har det faglige og juridiske ansvaret for leveranser, ikke den enkelte medarbeider. Det er neppe noen enkeltansatte ved et forskningsinstitutt som vil påta seg dette ansvaret. Da måtte kanskje forskerne organiseres som selvstendige juridiske enheter. Jeg tror ikke forskere ville gå god for slike ansettelsesforhold, med de økonomiske konsekvenser som for eksempel en tapt rettssak ville gi.

Det er behov for en mer nyansert diskusjon om forskerens frihet. I denne diskusjonen bør såkalt oppdragsforskning, det vil si utredninger og konsulentoppdrag, ikke sammenblandes med forskning og akademisk frihet.

Leserinnlegget er skrevet på bakgrunn av følgende artikler: 
– Instituttforskernes frihet bør styrkes
Jordforsker mener han fikk munnkurv

Les også svaret fra Stig S. Gezelius og Klaus Mittenzwei:
Også oppdragsforskning krever frihet