Studien inkluderer 72 personer som nylig hadde fullført en doktorgrad ved Medisinsk fakultet i Oslo. Ikke overraskende rapporterte forholdsvis få, 1,4 prosent, av PhD-stipendiatene i undersøkelsen at de selv hadde begått alvorlige former for vitenskapelig uredelighet. Langt flere oppga derimot
at de hadde opplevd press om å gjøre noe uetisk.

Rundt tre prosent hadde opplevd press om å fabrikkere, forfalske eller plagiere, såkalt FFP. Dette er de formene for uredelighet som regnes som mest alvorlige. Når det kommer til andre former for uredelighet, øker andelen som bekrefter at de har opplevd press, dramatisk.

– Det mest oppsiktsvekkende gjelder medforfatterskap. Én av tre forteller at de har opplevd press om dette. I tillegg svarer 13 prosent at de har opplevd andre former for uetisk press, for eksempel knyttet til analyse, tolkning eller presentasjon av data, forteller Bjørn Hofmann, som er en av forskerne bak studien.

– Må tas på alvor

Hofmann er forsker ved Institutt for helsevitenskap ved NTNU Gjøvik og Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo. Sammen med Søren Holm, som også er tilknyttet Senter for medisinsk etikk, har han de siste årene gjennomført flere studier blant stipendiater i Norge og Skandinavia for øvrig.

– Synes du erfaringene til de nyutdannede PhD-ene er bekymringsfulle?
– Ja, og særlig når det gjelder medforfatterskap. Dette er jo deres egen oppfatning av press, men funnene stemmer godt overens både med det vi ser i andre studier vi har gjort, med det stipendiater forteller oss i pausene når vi holder kurs, og det vi ellers hører om i ulike miljøer på fakultetet. Derfor føler vi at dette er noe vi må ta på alvor, sier Hofmann.

Problematiske «gaver»

Spørsmål om forfatterskap peker seg ut som en stor utfordring også i den landsomfattende studien Research Integrity in Norway (RINO) fra 2018-2019. Mer enn 7000 forskere fra hele landet har svart på spørreundersøkelsen. Nesten ni av ti svarer at de oppfatter såkalt gaveforfatterskap som enten ganske eller svært problematisk. Én av ti vedgår å ha vært med på tildeling av minst ett slikt ufortjent forfatterskap.

Spørreundersøkelsen skiller ikke mellom ferske og mer erfarne forskere. I en kvalitativ oppfølging av spørreundersøkelsen kommer det imidlertid fram at unge er ekstra sårbare. Både gaveforfatterskap og det å nekte forfatterskap blir mye diskutert, og det blir framhevet at medforfatterskap har blitt mer aktuelt og samtidig mer komplisert. Negative maktforhold, for eksempel avhengighetsforhold til veiledere nevnes som én utfordring.

Slik sier en av deltagerne det: «Når det gjelder konflikter i forbindelse med publisering/medforfatterskap er det som regel et fåtall mennesker det er snakk om - men det er likevel viktig å ta tak i. Mange har ingen kjennskap til de etiske retningslinjene og tar seg gjerne til rette overfor yngre forskere (PhD + postdoc spesielt)».

En annen forteller om sin erfaring som stipendiat: «Valgte å akseptere å gi gaveforfatterskap på flere av mine artikler grunnet ønske fra veileder. Noen ganger av politiske hensyn, andre ganger for å få et sterkt navn på listen. Jeg forstod det var feil, men følte ikke sterkt nok for det til å krangle på det».

Avlæres sin begeistring

I 2017 trådte ny forskningsetikklov i kraft. Den skal bidra til at forskning i offentlig og privat regi skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer. Kunnskapsdepartementet, som er ansvarlig for loven, har gått glipp av noe viktig, mener prosjektleder for RINO-studien Matthias Kaiser.

– De har behandlet dette som om det kun er et spørsmål om individuell integritet og karakter. Det er det ikke, i alle fall ikke kun det, hevder han.

– I den kvalitative delen ser vi at mange kan være enige i at vi har gode normer, men de må tilpasse seg den virkeligheten de lever i. Det er ikke så lett å ha høye idealer om medforfatterskap og siteringspraksis når virkeligheten handler om å ha så mange publikasjoner som mulig eller
å skaffe penger til nye prosjekter.

– Er de unge spesielt utsatt?

– Definitivt. De som satser på en forskerkarriere i dag, har en viss idealisme og begeistring for god forskning med seg. Denne begeistringen blir de raskt avlært i den realiteten de kommer inn i. De føler presset sterkest og kommer i konflikt med egne etiske standarder fordi de ennå ikke er sosialisert inn i den praksisformen som mange av oss stilltiende har akseptert, sier Kaiser.

Påvirkes av miljøet

Hofmann og Holm har vært opptatt av det nære forskermiljøets betydning. Det har de prøvd å finne ut av ved å sammenligne de nyutdannede stipendiatenes holdninger til vitenskapelig uredelighet med hvordan de vurderer integriteten i forskningsmiljøet de var del av.

De nyutdannede stipendiatene ble bedt om å ta stilling til åtte konkrete handlinger, for eksempel å fabrikkere eller forfalske data for å påskynde publisering hvis man er sikker på funnene sine. 18 prosent var ikke enige i at én eller flere slike handlinger som faktisk bryter med allment aksepterte normer, var gale.

Blant dem som rapporterte dårligere holdninger, var det også flere som vurderte integriteten til det som var deres forskningsledere, veiledere og forskerkolleger, som dårligere.

– Holdningene er altså dårligere hos de som sier de har opplevd et dårlig miljø. Vi kan ikke fastslå at det er en årsakssammenheng, men en relevant tolkning er at forskningsmiljøet spiller en viktig rolle for formingen av unge forskeres holdninger, sier Hofmann.

Han underviser selv i forskningsetikk og mener en slik miljøpåvirkning bør få konsekvenser for opplæringen.

– Selv med glimrende forskningsetikkundervisning for PhD-kandidater, vil man kanskje ikke få så stor effekt som man kunne ønske. Rollemodeller, som veiledere og forskningsleder, ser ut til å ha større innflytelse enn oss som driver med forskningsetikk.

Ett tiltak kan være å prøve å nå disse rollemodellene i større grad. En passeringstest hvor kommende veiledere kan vise at de også er oppdatert innen forskningsetikk, kan være én vei å gå, tenker Hofmann.

– Det viktige er å skape et miljø der det å være en god forsker også betyr at man har moralsk integritet, framhever han.

I RINOs kvalitative studie blir det fastslått at forskningsetikk er noe en lærer gjennom hele forskerkarrieren, både gjennom formell og uformell opplæring.

– I intervjuene framheves det at etikken må komme nedenfra, det vil si fra stipendiatenes forskergruppe, institutt eller lignende. Men det er sjelden det er tid eller plass til refleksjon, ikke bare om etikk, men kvalitet generelt. Det betyr at ledelsen ved forskningsinstitusjonene må legge til rette for denne typen diskusjoner, for eksempel gjennom relevante plattformer, understreker Kaiser.

 

– En sårbar situasjon

Midlertidige kontrakter, høyt publiseringspress og maktforhold gjør situasjonen ekstra sårbar for de ferskeste forskerne, mener Akademiet for yngre forskere (AYF).

Mari Elken og Kjersti Lohne leder arbeidet med forskningsetikk i AYF. De mener RINO-studien og studien til Bjørn Hofmann og Søren Holm viser at det finnes mange gråsoner som kan være vanskelige å navigere for alle – men særlig for yngre forskere.

– De befinner seg oftere i en sårbar situasjon som følge av blant annet midlertidige kontrakter, høyt publiseringspress og formelle og uformelle maktstrukturer, sier Elken.

RINO-studien viser at det er mange som ikke har hatt opplæring i forskningsetikk: Nesten 40 prosent av dem som besvarte spørreundersøkelsen, har aldri deltatt i undervisning eller kurs i forskningsetikk.

– Hvis man ser dette sammen med funnene fra Hofmann og Holms studie som framhever betydningen av forskningsmiljøene, er dette bekymringsfullt, mener Elken.

Dialog og diskusjon

Lohne og Elken mener flere av funnene peker på et institusjonelt ansvar – i form av opplæring og tilstrekkelig infrastruktur for å følge opp problematiske saker.

– Man kan samtidig si at funnene peker på et behov for mer dialog og diskusjon
i fagmiljøene, sier Lohne.

– Etikken har en rekke formelle krav, og det framstår som om det er stor enighet om de åpenbare sakene som fusk. Men, på enkelte temaer handler etikken om faglig skjønn. Det må være plass til
å diskutere dilemmaene som kan oppstå.

I tillegg er det viktig at diskusjonene om forskningsetikk tar hensyn til andre pågående prosesser, for eksempel rundt økende internasjonalisering og åpen forskning.