Vitenskapsombudet er en styrking av det forskningsetiske arbeidet ved landets største universitet. Ombudet skal være et lavterskeltilbud for vitenskapelig ansatte, og det skal være enkelt å ta kontakt.

Om noen har trodd at det ville bli lite å gjøre for det nye vitenskapsombudet, ser det ut til at de tar feil. Forskningsetikk møter Ruyter en drøy uke etter at han begynte i stillingen. Da har han allerede fått en rekke saker til behandling.

De første UiO-forskerne tok kontakt allerede i vår, umiddelbart etter at universitetsavisa Uniforum meldte at Ruyter hadde fått tilbud om stillingen, og før han en gang hadde rukket å si ja.

– Jeg tror behovet er veldig mye større enn det mange har sett eller kanskje har villet innrømme, sier Ruyter, som i august begynte i den nyopprettede stillingen som vitenskapsombud ved UiO.

Han kommer fra stillingen som avdelingsdirektør ved Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk, Sør-Øst-Norge (REK Sør-øst) og er professor II ved Det teologiske fakultet ved UiO. Tidligere har han arbeidet som sekretariatsleder i De nasjonale forskningsetiske komiteene.

Tror saker ikke kommer fram

Ombudet er et tillegg til det forskningsetiske arbeidet som allerede gjøres på ulike nivåer på universitet, inkludert det sentrale redelighetsutvalget som behandler alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer.

– Jeg tror det er mange forskningsetiske saker som ikke kommer fram fordi terskelen er høy og fordi det kan være uforutsigbart hva en slik sak fører til. Det kan være engstelse for at om man melder eller tar opp en slik sak, så kan det innebære veldig negative konsekvenser for den som melder, sier Ruyter.

Han forklarer at vitenskapsombudet skal være en kanal der forskere skal kunne henvende seg. Det gjelder enten de av ulike årsaker ikke kan eller vil ta opp saken i eget miljø, eller de har gjort det uten å få respons.

Forhistorien til vitenskapsombudet er lang og kronglete. Vedtaket om å opprette vitenskapsombud ved UiO ble gjort allerede i 2015, men det skulle altså ta nesten fire år før ideen ble virkeliggjort. En første utlysningsprosess i 2017 endte uten at noen ble ansatt. Mandatet til ombudet har også endret seg noe underveis.

I den endelige utformingen av mandatet slås det fast at ombudet er uavhengig av linjeledelsen ved universitetet og ikke har rapporteringsplikt i enkeltsaker. Ombudet har heller ikke beslutningsmyndighet og kan ikke utføre eller iverksette granskninger.

Bekjente sine synder

Det vil være opp til den som rapporterer om et forhold, å bestemme den videre saksgangen. Man kan altså tenke seg at en forsker forteller ombudet om for eksempel fabrikkering av data, men ikke ønsker at opplysningene skal bringes videre eller at det skal gjøres noe med det.

– Da får du et etisk dilemma?

– Jeg gjør jo det. Da blir et ombud en skriftestol, sier Ruyter, og slår fast at det vil han ikke være.

Av egen erfaring vet han at dette ikke bare er en hypotetisk problemstilling.

– Jeg har opplevd, særlig da jeg var i REK, anonyme forskere som har ringt bare for å fortelle meg at de har gjort visse ting som de vet ikke er lov. De har da behov for å fortelle dette, men de kan si at jeg vet du ikke kan gjøre noe med det. Så det er noen som har glede av det óg, sier han lettere oppgitt.

Bare forskningsetikk, takk

Ifølge Ruyter kommer forskningsetiske konflikter ofte ikke alene. De kan komme i form av betente konflikter i et forskningsmiljø, der også andre forhold veves inn.

– Er det en fare for at noe som hevdes å være en forskningsetisk konflikt egentlig er noe annet, som for eksempel person-konflikter?

– Det er det lett å svare ja på. Man må sortere. Man kan si at for et redelighetsutvalg er en av de viktigste oppgavene noen ganger nettopp å skille mellom snørr og barter. Vi vet jo at det finnes folk som anklager andre for uredelighet nær sagt for å ta dem.

– Og hvordan blir dette for et vitenskapsombud?

– Et ombud kan støte på akkurat det samme. Det ville være helt naivt å tro at alle henvendelser er knyttet til rene forskningsetiske konflikter. Jeg antar at det også vil være knyttet til andre typer konflikter, som arbeidsrettslige konflikter, rene personkonflikter eller seksuelle forhold.

I en slik situasjon er det ombudets rolle å prøve ut sorterte de ulike sidene av konflikten. Vitenskapsombudet skal kun forholde seg til det forskningsetiske.

Etikkmegleren

Ruyter framstår med utpreget godt humør og har en smittende latter. Disse egenskapene kan komme godt med i jobben som vitenskapsombud.

Ved siden av å være en samtalepartner som kan gi veiledning og råd, ligger det også i mandatet at ombudet kan være en megler i konflikter som angår forskningsetikk. Forutsetningen vil være at alle parter er positive til megling.

Hensikten med dette vil være å prøve å løse saker på et tidlig tidspunkt. Det er særlig saker av mindre alvorlighetsgrad som kan egne seg til megling. Dette er den delen av stillingen som Ruyter gleder seg mest til.

– Det hadde vært veldig moro, om man kan bruke det ordet, å bidra til å megle eller løse konflikter, sier han.