Boken skulle vært utgitt i vår, men kommer først til høsten. På vårlisten til forlaget Vigmostad & Bjørke ble boken presentert med tittelen Den store svindelen og underteksten «De lurte hele Norge».

De to som beskyldes for forskningsjuks, er Gunnar Nordhus og nå avdøde Edvard Vogt. Sammen ga de ut boken Volden og dens ofre i 1981 sammen med en forskningsrapport på 10.000 sider.

Nordhus' og Vogts påstander om omfattende politivold vakte enorm oppsikt. Informantene fortalte om knyttneveslag mot ansikt, nyrer, mage og kjønnsorganer utført av politifolk i Bergen. Volden rammet ikke bare kriminelle eller folk som gjorde motstand ved pågripelser, men også helt uskyldige mennesker. Materialet inneholdt også påstander om mishandling av kvinner. Volden gikk langt ut over det som er politiets lovlige maktbruk. Alt altså ifølge forskernes informanter.

Politimesteren i Bergen avviste umiddelbart påstandene og sa at rapporten ikke kunne godtas som vitenskapelig forskning. Et offentlig utvalg mente derimot at forskningen var grundig og nøyaktig.

Debatten raste gjennom store deler av 1980-tallet og ble ikke avsluttet før ved en høyesterettsdom i 1998. Nå viser det seg altså at heller ikke dette var en endelig avslutning.

For i boken som skal komme til høsten, hevdes det altså at hele Norge ble lurt. Boken er skrevet av tidligere journalist i Bergens Tidende (BT) Bjarne Kvam, tidligere NRK-journalist Per Christian Magnus og krimforfatter Tom Kristensen.

– Vi har ikke etterprøvd de omtalte voldshendelsene systematisk, men gått inn på metodene til Vogt og Nordhus slik de beskriver dem. Vi kan dokumentere at de ikke har gjort det de skriver, sier Magnus til BT.

Mente ofrene var troverdige

Gunnar Nordhus var jurist og forsker ved Sentrum for utviklingsforskning i Bergen. Edvard Vogt var også jurist, dessuten katolsk prest, sosiolog, filosof og professor ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen.

De ville undersøke omfanget av vold i bergensområdet og fant frem til over 400 personer som fortalte om tilsammen nær 2.500 voldstilfeller de hadde vært utsatt for. Etter det de selv betegner som uvanlig store anstrengelser, lyktes de i å gjennomføre intervju med 96,6 prosent av disse voldsofrene.

Nordhus og Vogt hevder de oppsøkte disse personene tilsammen mer enn 3000 ganger. Normalt henvendte de seg til hvert voldsoffer tre ganger, men andre møtte de svært mange ganger, og samtalene kunne vare i dagevis og i enkelte tilfeller i flere uker. Forskerne forteller at de nærmest levde sammen med enkelte av informantene.

Opplysningene de ga, ble sjekket ved å sammenholde dem med legejournaler og andre opplysninger, og ved at ofrene måtte fortelle hendelsesforløpet flere ganger. På grunn av det forskerne mente var et svært grundig kildearbeid, hadde de stor tillit til sannhetsgehalten i materialet.

Ifølge forskerne hadde ikke politivold vært i deres tanker da de startet under­søkelsen, men flere av informantene fortalte uoppfordret at det var politiet som sto bak volden de var utsatt for. Nordhus og Vogt konkluderte med at det var rundt 360 tilfeller av politivold i bergensområdet hvert år.

Utvalg støttet forskerne

Justisdepartementet ga professor Anders Bratholm og høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen i oppdrag å granske bergensforskernes funn, og de to kom til at det var utført et grundig og nøyaktig arbeid. Granskerne slo fast at politivolden var alarmerende og langt mer utbredt enn tidligere antatt.

Formannen i Politiforbundet nektet å tro på tallene. Oslopolitiet etterforsket et stort antall av de påståtte overgrepene og kom til at det eneste ureglementerte som hadde skjedd, var ett tilfelle av lugging. Det endte i retten med frifinnelse av politimannen. Ingen av de 230 politifolkene som ble avhørt, hadde sett ulovlig politivold.

Nordhus og Vogt samlet inn mer materiale, nå sammen med Bratholm som i 1987 utga boken Politiovergrep og personforfølgelse: 220 forklaringer om politivold og andre overgrep i bergens­politiet. Bratholm konkluderte med at det hadde utviklet seg en subkultur i bergenspolitiet preget av maktovergrep.

Forsvarer avdøde fedre

Hverken Edvard Vogt eller Anders Bratholm er lenger i live, og deres etterkommere reagerer kraftig på at fedrene beskyldes for å ha lurt hele landet.

Vogts barn skriver ifølge BT i et brev til forlaget Vigmostad & Bjørke at det i forhåndsomtalen av boken fremmes grove påstander om deres fars forskning.

De påpeker også at «Det finnes få eksempler i norsk samfunnsvitenskap på forskning som i større grad har vært ettergått og fulgt opp med uavhengige studier.»

Forslagssjef Elizabeth Sellevold sier til Forskningsetikk at henvendelsen fra familien til Vogt ikke har hatt noen betydning for utsettelsen av boken. Hun opplyser at boken er utsatt fordi manuset ennå ikke er klart, og at den kommer til høsten.

Anders Bratholms sønn Johan påpeker det etisk problematiske i at de aller fleste som jobbet med saken, er døde. I tillegg til Bratholm og Vogt gjelder det jus­professorene Johs. Andenæs, Asbjørn Kjønstad og Ståle Eskeland, dessuten kriminolog Nils Christie og advokat Tor Erling Staff.

– Min far hadde svært lang forskningserfaring og brukte omtrent 25 år av sitt arbeidsliv på denne saken. At han ikke skulle ha oppdaget juks, synes jeg er veldig merkelig, sier Johan Bratholm.

Informanter dømt til fengsel

Etter at Anders Bratholm hadde avdekket det han mente var enda flere eksempler på politivold og gjort rede for disse i boken Politiovergrep og personforfølgelse (...), ønsket han ny granskning. Han over­sendte alt sitt materiale – inkludert navn på informantene – til Justisdepartementet, Riksadvokaten og Sivilombudsmannen.

Materialet ble isteden brukt til å slå tilbake mot dem som hadde beskyldt politiet for vold, og rundt 50 av kildene til Nordhus, Vogt og Bratholm ble anklaget for falsk forklaring. Bumerangsakene var i gang, og Bratholm angret bittert at han hadde overlatt informantenes navn til påtalemyndigheten. Ti av dem ble dømt og fikk i gjennomsnitt seks-syv måneder ubetinget fengsel.

Samtidig haglet det med beskyldninger. Politifolk og forskere truet hverandre med søksmål om æreskrenkelser og motsøksmål, Amnesty ble feilaktig anklaget for å ha skjenket informanter fulle, og 40 politifolk anmeldte avistegneren Finn Graff på grunn av en karikaturtegning.

14 professorer ved Universitetet i Oslo skrev brev til Stortinget der de advarte
om at politi og påtalemyndighetens trakassering av voldsforskerne og deres informanter truet forskningens frihet.

Gunnar Nordhus beskyldte Bergens­politiet for å ha plantet hasj i bilen hans. Han ble tiltalt for falsk anmeldelse, medvirkning til falsk forklaring og for å ha kjørt mot rødt lys. Det endte med at han i 1990 ble dømt for kjøringen mot det røde lyset.

Frikjent i ny rettssak

Politivoldssaken førte også til en presseetisk debatt. Mange journalister syntes det var pinlig at det ikke var pressen, men to forskere, som avdekket angivelig volds­kultur ved et av landets største politikamre.

Medieforsker Gry Scholz Nærø var blant dem som hevdet at krimreportere er så avhengige av gode kilder i politiet at de ikke turte være kritiske. Særlig rammet kritikken bergenspressen og blant andre daværende BT-journalist Bjarne Kvam som nå er en av forfatterne bak den planlagte boken.

Advokat Cato Schiøtz og flere andre jobbet lenge for å få bumerangsakene gjenopptatt og lyktes tilslutt. I 1998 frikjente Høyesterett syv av de dømte. Retten mente det var «overveiende sannsynlig at noen av tjenestemennene forklarte seg usant», og at «Det må anses på det rene at politivold i en viss utstrekning var et problem ved Bergen politikammer i perioden 1974–86.»

– Alle de involverte er døde

Etter Høyesteretts dom i bumerangsakene sa Cato Schøitz at: «Det vil overraske meg meget om ikke siste ord nå er sagt.»

Når spørsmålet om politivolds­forskningens troverdighet nå igjen kommer opp, sier Schiøtz til ­Forskningsetikk at han er overrasket.

– Bjarne Kvam er til de grader part i saken. Han passer på å vente med sitt innlegg til alle de involverte er døde. Sikkert smart, sier Schiøtz.

Kvam svarer ikke Forskningsetikk på anklagen om at han er part i saken, men påpeker at hovedpersonen i forskningsarbeidet ikke er mer enn 70 år og sikkert kan svare for det som ble gjort.

Han sikter til Gunnar Nordhus som i 2017 ble dømt til fem års ubetinget fengsel for blant annet bedrageri og underslag av rundt 16 millioner kroner – en sak som for øvrig ikke hadde noen sammenheng med voldsforskningen han hadde utført tidligere.

Opprørt over svindelanklage

Nordhus' advokat, Håkon Brækhus, sier til Forskningsetikk at de ikke ønsker å uttale seg om en bok som ikke er utgitt. Han påpeker imidlertid at flere som deltok i forskningen og kontrollerte den, har uttalt seg i BT, og at Nordhus slutter seg til disse uttalelsene:

Advokat Stenberg-Nilsen som selv satt i utvalget som gransket bergensforskerne, sier til BT at det vel er sjelden noe fenomen er blitt så grundig gjennomgått som politivolden i Bergen.

Advokat Frode Sulland var student og sekretær for Bratholms og Stenberg-Nilsens utvalg. Han påpeker at de gjorde et svært omfattende arbeid i granskningen av forskningen.

Professor Tore Hansen som undersøkte voldsforskernes metoder, sier han ikke hadde noen grunn til å mistenke at forskningsmaterialet var forfalsket eller at Vogt og Nordhus brukte andre metoder enn de som ble beskrevet.

– Anklagen om svindel rammer også meg. Det gjør meg svært opprørt, sier Tore Hansen til BT.

Kilder: Nordhus og Vogt: Volden og dens ofre, Bergens Tidende, Dagbladet, Aftenposten, NRK, Universitetet i Bergen, Wikipedia