Tekst: Thomas Østerhaug, idéhistoriker og byråkrat

Boka starter med et håndfast eksempel på global oppvarming: Mer de Glace, Frankrikes største isbre, har blitt over to kilometer kortere siden Mary Shelley beskrev den i Frankenstein tidlig på 1800-tallet. Konfrontert med forskning som konkluderer med global oppvarming og menneskeskapte klimaendringer, reagerer imidlertid mange amerikanske politikere med å anklage forskerne for å være uærlige.

De avviser vitenskapelige fakta på områder der politiske, økonomiske eller religiøse interesser står på spill og behandler forskningen som en politisk motstander. Dette kaller Crease vitenskapsfornektelse (science denial). Crease ønsker med denne boka å forklare hvordan en slik situasjon kan ha oppstått og hva som må til for å endre den.

Ti store tenkere

Dette gjør Crease ved å fortelle historien til ti store tenkere som beskjeftiget seg med vitenskapens autoritet. Første del tar for seg Francis Bacon, Galileo Galilei og Rene Descartes som alle bidro til framveksten av moderne naturvitenskap på 1500- og 1600-tallet. I denne perioden, hevder Crease, oppsto vitenskapelig autoritet som et alternativ til kirkens og statens autoritet.

Vitenskapens begrensninger er fokus i del to. Giambattista Vico, Mary Shelley og Auguste Comte trakk på hver sin måte fram hva som kan skje hvis jakten på naturens hemmeligheter tar overhånd.

Max Weber, Kemal Atatürk og Edmund Husserl, som utgjør tredje del, forsøkte alle å forstå forholdet mellom det vitenskapelige samfunnet og samfunnet rundt. At han trekker Atatürk inn i dette selskapet, kan kanskje overraske, men for Crease er det et poeng å undersøke en annen kultur som har importert vestlig vitenskap. Slik kan han se hvilke strategier de brukte for å ivareta dem som var skeptiske og mente vitenskapen ville undergrave den tyrkiske kulturen.

I siste del får Hannah Arendt stå alene med sine analyser av autoritet og ideer om hvordan autoriteten kan gjenopprettes.

Vitenskapens utfordringer

Crease hevder at de vanlige måtene å slå tilbake mot vitenskapsfornektere på ikke virker fordi de ikke tar hensyn til den bakenforliggende dynamikken. For eksempel tar fornekterne ofte utgangspunkt i faktiske utfordringer som ligger i forskningens natur.

Tre vanlige beskyldninger er at forskningen kan brukes til å fremme skjulte agendaer, at den er abstrakt og vanskelig tilgjengelig, og at den er usikker og alltid åpen for korreksjon. Som Crease påpeker er ingen av disse beskyldningene tatt ut av løse lufta. Fordømmelse og moralisering overfor vitenskapsfornektere bunner ofte i et syn på vitenskap som avviser at den har disse utfordringene. Dette synet bygger i like stor grad som fornektelsen på en misforståelse av hvilken autoritet vitenskap har.

Løsninger på kort og lang sikt

Strategiene Crease foreslår for å endre dagens situasjon, baserer seg på innsikter og forslag fra de ti tenkerne han har presentert.

De kortsiktige strategiene retter seg først og fremst mot de politikerne som
er Creases fiender i fortellingen. Disse strategiene løser ikke det grunnleggende problemet, men ved å konfrontere politikerne på rett måte, kan vi «avsløre» dem og kanskje sørge for at de ikke blir gjenvalgt.

For mer fundamentale endringer, som gir vitenskapen den autoriteten samfunnet trenger at den har for å løse utfordringene vi står overfor, må vi ty til mer langsiktige strategier. Den mest langsiktige er stadig vekk å fortelle historien om hvordan vi havnet i denne situasjonen – inspirert av Hannah Arendts arbeid mot totalitarisme.

Vi må vise hvordan moderne vitenskap har vokst fram og forklare hvorfor vi bør stole på den. Men vi må også være åpne om de svakhetene den har, som har gitt grobunn for den skepsisen vi ser i dag.

En slik strategi krever at vi tar hensyn til den sosiale og historiske konteksten. Å gjenopprette vitenskapens autoritet krever derfor økt humanistisk kompetanse, ikke naturvitenskapelig.

Lettfattelig og relevant

Umiddelbart kan det virke litt gammel-dags å skrive en 400-årig historie som
en utvikling basert på ideene til «ti av de største tenkerne». Det er også mye som kunne vært sagt både om utvalget og framstillingen av disse tenkerne. Det er fort gjort både å overføre våre egne holdninger på fortida og ikke i tilstrekkelig grad klare å fange opp at begrepers innhold endrer seg over tid.

Crease balanserer dette i det store og hele greit. Han framstiller tenkningen til disse ti på en lettfattelig måte. Ved å hente strategier for å ivareta vitenskapens autoritet fra dem, klarer han også å gjøre dem relevante for dagens situasjon.