Under, over, mer, mindre, maksimum eller minimum. Slike ord og begrep må klimaforskere ofte ty til når de skal si noe om hvor stor sannsynligheten er for at en isbre vil smelte, hvor varme somre vi kommer til å få, eller hvor mye korn vi vil kunne produsere i framtida.

Som regel kan nemlig ikke forskerne komme med helt presise tall eller prosenter. Det er ikke mulig å fastslå at det for eksempel er 58 prosent sannsynlig at den globale gjennomsnittstemperaturen vil stige med mer enn tre grader innen år 2100.

– I klimaforskningen er det mye usikkerhet – ikke når det gjelder hvorvidt klimaet endres eller om endringene er menneskeskapte, men de spesifikke utfallene. Usikkerheten blir større og større jo lenger fram i tid man skal si noe om, forteller Sigrid Møyner Hohle, som nylig avla en doktorgrad i psykologi ved forskningssenteret Simula.

Oppfatter prognoser ulikt

Skal vi redde jorda, må vi gjøre noe nå. Ekspertenes prognoser er et viktig grunnlag for tiltak og handlinger, fra enkeltpersoner som vurderer om de skal kutte flyreiser eller hvilket parti de skal stemme, til land som planlegger utslippskutt og flomsikring.

I en slik sammenheng er det avgjørende hvordan forskningen formidles og oppfattes, påpeker Møyner Hohle. I doktoravhandlingen sin har hun derfor undersøkt hvordan folk flest oppfatter eksperters prognoser om klimarelaterte spørsmål. Konklusjonen er at små forskjeller i beskrivelsen av sannsynlighet kan ha stor betydning for inntrykket mottakeren sitter igjen med.

– Forskere bør være klar over at publikum ofte leser mer inn i prognosene deres enn det som kanskje var ment. Tilsynelatende nøytrale utsagn får gjerne en tilleggsmening, fastslår Møyner Hohle.

Hun tror at selv om hennes forskning er gjort på lekfolk, vil beslutningstagere og andre eksperter kunne tolke formidlingen på samme måte.

Hvor fort smelter isbreen?

Møyner Hohle bruker et tenkt eksempel der sannsynligheten for at en isbre vil halveres i størrelse innen år 2100, er mellom 30 og 50 prosent. Da kan forskeren si nettopp det når han eller hun skal formidle sine funn. Ofte vil imidlertid slike sannsynligheter presenteres som «over 30 prosent» eller «under 50 prosent».

– Dette er ulike måter å formidle det samme på, men de to formuleringene leder publikums tanker i helt motsatte retninger, sier Møyner Hohle.

I et forsøk hun og kollegene gjennomførte på rundt 100 frivillige, tenkte de fleste på grunner til at isbreen kom til å smelte da de fikk høre at sannsynligheten var over 30 prosent. Da det ble snakk om under 50 prosent, tenkte de fleste på grunner til at dette ikke ville skje – til tross for at sannsynligheten i det siste tilfellet ble antatt å være høyere.

Irrasjonelle tolkninger

I avhandlingen undersøker Møyner Hohle også hvordan folk tolker reviderte prognoser, altså når sannsynligheten for et visst scenario blir større eller mindre.

Deltagerne ble presentert for en tenkt situasjon hvor en temperaturøkning på mer enn tre grader var anslått til å være 60 prosent sannsynlig. Halvparten av deltagerne fikk beskjed om at tilsvarende sannsynlighet i en tidligere rapport hadde vært 50 prosent, den andre halvparten 70 prosent. Sannsynligheten hadde altså enten gått opp eller ned, men var nå identisk. Hva trodde de prognosen ville være i neste rapport?

– Et stort flertall forventet at utviklingen ville fortsette å øke eller gå ned i samme retning. Folk tolker altså endringen som en trend som de tror vil fortsette i framtida, forteller Møyner Hohle.

– Dette er irrasjonelt – man må forvente at forskeren til enhver tid benytter den best tilgjengelige informasjonen i sine prognoser. Én revidering gir derfor ingen grunn til å vite hvordan prognosen vil endre seg videre. Å se en trend er uansett ikke mulig når man har bare to tall, slik som her, understreker hun.

En konsekvens av en slik trendeffekt er også at identiske risikoer kan oppfattes forskjellig avhengig av utgangspunktet. Et annet eksperiment viste at en middels høy (gul) rasfare vekket mer bekymring om den tidligere var lav (grønn) enn dersom den tidligere var høy (rød).

Handlingslammende usikkerhet

Formidling av klimaforskning byr på mange utfordringer. Forskeren må velge sine ord med omhu og tenke gjennom hvordan mottakeren vil kunne oppfatte budskapet. Forskeren har også en etisk forpliktelse til å kommunisere usikkerhet knyttet til resultatene, for eksempel ved å være tydelig på spennet i en prognose, eller ved å presisere når og hvor kunnskapen gjelder.

Møyner Hohle mener formidling av usikkerhet og begrensninger er viktig for at folk skal vite hvor sannsynlige ulike utfall er og hvor solid kunnskap som ligger bak, og for å bevare tilliten til forskning. Men blir usikkerheten for mye vektlagt, kan det også virke forvirrende og handlingslammende, tror hun.

– Forskere er vant til å håndtere usikkerhet, mens folk flest ofte har negative assosiasjoner til det. De kan blande det sammen med at forskeren ikke vet noe i det hele tatt og dermed bruke det som argument for ikke å gjøre noe.

Men mer usikkerhet betyr ofte at konsekvensene av klimaendringene kan bli enda mer alvorlige og dyrere å beskytte seg mot, ifølge Møyner Hohle.

– Usikkerhet bør derfor ofte heller være et argument for å handle raskt, fastslår hun.