Anmeldt av: Johan Tønnesson, professor i sakprosa ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo

Ett av forfatterens kloke grep er å knytte sin egen empiriske undersøkelse til internasjonal debatt innen sitt eget fag – sosiologi. Et annet er å ta utgangspunkt i migrasjonsforskning, et område hun beskriver som et «magnetfelt», altså med sterk polarisering, både i akademia, medier og politikk.

Dermed unngår hun at diskusjonen blir for allmenn, samtidig som hun kan hente ut funn som kaster lys også over mindre konfliktfylte forskningsfelt.

Fire typer forskere

Ved siden av mange års erfaring som forsker i det aktuelle feltet bygger hun på en omfattende intervjuundersøkelse blant kolleger. Et viktig omdreiningspunkt i undersøkelsen er spørsmålet om forskningens politisering i offentligheten.

For å få gjennomslag utad må samfunnsforskningen ofte spisses til politisk. Blant kollegene finner hun mange «purister», som bevisst ønsker å unngå normativitet, altså forskning med verdiladning. Hun finner også «pragmatikere», som deler denne holdningen, men likevel vet å tilpasse seg medienes logikk.

To andre idealtyper er «kritikeren» – den samfunnskritiske forskeren som ikke går av veien for å hevde politiske standpunkter med støtte i sin forskning, og «påvirkeren» som helt åpent går inn for å påvirke politikken. Disse to siste er det få av, men de finnes i hennes materiale.

Intern uenighet og netthets

Forfatterens kollega Ragnvald Kalleberg, som døde altfor tidlig, refereres hyppig i boka, og er en av få nordmenn som har bidratt internasjonalt i dette feltet. Ikke minst knyttet han forskningsformidling nært til forskningsetikk.

Og Anderssons tema er gjennomgående etisk: Hvilket ansvar har forskerne overfor myndighetene, egne institusjoner, offentligheten og befolkningsgruppene de forsker på? Hvordan kan hensynet til «excellence» forenes med «impact»? Er det akseptabelt at forskere innen et fagfelt skyver intern uenighet under matta? I hvilken grad skal forskeren delta i kommentarfelter og sosiale medier når de står i fare for å bli utskjelt daglig?

Boka tilbyr en rekke sett med begreper som kan høyne nivået på tenkningen om forskningsformidling og -kommunikasjon. Det skilles mellom eksplisitt og implisitt normativitet i forskningen, og forfatteren hevder med styrke at samfunnsforskning grunnleggende sett er normativ, også når den er full av tall.

Motiveres også av berømmelse

Hun skiller mellom tre verdiordener som fungerer som en ramme for hvordan forskerne forholder seg til formidling: én «vitenskapelig», én «familiær», hvor personlige erfaringer blir relevante, og en «berømmelsesorden», der forskerens ønske om berømmelse motiverer deltakelsen i samfunnsdebatten.

Andersson trekker også fram begrepet «postnormal forskning». I denne sammenheng innebærer det at vi er i en periode hvor den kampen om vitenskapeligheten som bærer bokas tittel, med nødvendighet må føres parallelt innenfor og utenfor akademia.

Boka er et eminent stykke forskningsformidling: Den er skrevet på norsk i en tid hvor normen tilsier at slike undersøkelser publiseres på engelsk. Den er skrevet med gnist og engasjement, og den formidler forskningsresultater på levende og flerstemmig vis.