En stor dunk merket «makulering» står plassert på kontoret til Torkild Vinther. Bokhyllene begynner gradvis å tømmes, og tusenvis av artikler og dokumenter havner enten i den svarte dunken eller på pulten til kolleger som skal ta over og følge opp arbeidet til pensjonisten.

De mange papirene kan gi inntrykk av at Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning har hatt fullt opp med å gå eventuelle juksere etter i sømmene. Men der tar vi feil.

– Burde tatt flere saker

Den direkte foranledningen for opprettelsen av utvalget var den såkalte Sudbø-saken – med forskningsfusk i en skala som sjokkerte Norge. Men det kom ikke umiddelbart noen sak av Sudbø-kaliber, forteller Vinther, og i løpet av årene har Granskingsutvalget blitt anklaget for å være for tilbakeholdne og kalt et «sovende organ».

Utvalget har riktignok behandlet nærmere 100 saker, men bare seks av dem har blitt gransket. Resten har enten blitt avvist eller sendt videre til institusjonen hvor mistanken om uredelighet har oppstått.

I en avisartikkel fra 2010 uttalte Vinther at han syntes systemet fungerte tilfredsstillende. Til Forskningsetikk sier han nå:

– Min holdning er at vi burde tatt flere saker – det kunne bidratt med viktig kunnskap til samfunnet.

Ikke trygt å varsle

Ifølge Vinther er noe av det aller viktigste med en granskingssak at man kan lære noe av den.

– Det handler sjelden kun om én person som har begått vitenskapelig uredelighet, eller én person som er skyld i noe. Ofte er det en systemfeil, noe som har sviktet, for eksempel en veileder eller ledelsen. En gransking er en god mulighet til å forbedre systemet, gjøre det åpent og transparent, og ikke minst til å forebygge uredelighet, mener han.

Vinther tror en viktig forklaring på at Granskingsutvalget ikke har gransket mer enn seks saker, er at ikke alle de alvorlige tilfellene av mulig uredelighet har nådd fram til utvalget. Han forteller at mange av sakene som meldes inn, går på personkonflikter som kanskje er knyttet til mulig vitenskapelig uredelighet.

Han mener mørketallene er store, hovedsakelig fordi belastningen ved å varsle er så stor.

– At noen går til det skritt å varsle, krever to ting: For det første at man synes noe er et alvorlig problem som det bør varsles om. For det andre at man tør å varsle og at man kan gjøre det uten å få represalier.

Den siste forutsetningen er absolutt ikke oppfylt i dag, mener Vinther.

– Ingen kan si til for eksempel unge forskere at de trygt kan varsle, for det stemmer ikke! Varslere kommer nesten alltid dårlig ut, det er det eneste man kan være sikker på. Reaksjonen vil ofte være noe sånt som «Hvordan tør du å anklage vår gode kollega som har jobbet her i 30 år og skaffet oss mye penger».

Han mener det er viktig å snakke om disse utfordringene og å bygge opp en god kultur som gjør det trygt å ta opp eventuelle spørsmål om dårlig skikk, ukultur og alvorlig vitenskapelig uredelighet – eller med andre ord ikke bare fusk, men også sjusk og snusk.

Vil ha slutt på «Subø-saken»

Den tidligere sekretariatslederen understreker at en uredelighetssak er «fryktelig belastende» for alle parter. Nesten alle granskingssakene han har vært involvert i, har tatt over ett år å behandle for ­Granskingsutvalget, og før den tid har de som regel vært gjennom en behandling på lokalt nivå.

Når undertegnede refererer til Sudbø-saken, retter Vinther en pekefinger i lufta.

– Jeg synes det er synd å bruke Sudbøs navn på den måten, selv om det er nesten så man ikke kan la være. Det blir som om han har fått en livstidsdom, ikke sant? Hver gang man snakker om saken, nevner man hans navn – han blir aldri glemt. Det samme gjelder for eksempel Penkowa-saken og Macchiarini-saken, sier han.

– Hvordan synes du man skulle omtale sakene?

– Jeg ville heller kalt dem «den store forfalskningssaken», «kreftforsknings­saken», «plagiatsaken» eller lignende.

Vinther mener det er spesielt uheldig å bruke navn i tilfeller hvor det etter hvert viser seg at en person ikke har begått vitenskapelig uredelighet.

– Saken blir hengende ved en uansett, konstaterer han.

En voldsom prosess

Noe av det mest utfordrende med jobben i Granskingsutvalget er nettopp grenseoppgangen mellom forskningsetikk og juss, synes Vinther. Forskningsetikken med tradisjon for selvregulering ligger i bunn. Samtidig har Granskingsutvalget fra starten av vært regulert i forskningsetikkloven: først gjennom Lov om behandling av etikk og redelighet i forskning, og fra 2017 gjennom den nye loven om organisering av forskningsetisk arbeid.

– Det er klart at det er gode grunner til at man har en del juss på dette feltet fordi det betyr så mye for alle parter at en sak blir ordentlig behandlet. Men det er også derfor det tar så lang tid å behandle en sak, og det fører til en voldsom prosess, sier Vinther.

– Kunne det vært en fordel om arbeidet med redelighet/uredelighet ikke var regulert ved lov?

– Jeg mener man i alle fall kan stille spørsmål ved om en lov er den beste løsningen, svarer han.

– Skyldspørsmålet er utrolig viktig for dem som er involvert, så sånn sett er det en fordel å ha en lov. Men hvis hovedoppdraget er å «beskytte forskningen», handler det ikke om skyldspørsmålet, men den skade handlingen gjør på forskningen.

I den nye forskningsetikkloven har ­Granskingsutvalget blitt klageinstans når en person er erklært vitenskapelig uredelig.

– Det er derimot ikke klageadgang til utvalget hvis en varsler ikke er blitt tatt alvorlig eller hvis avvisningen av mulig uredelighet er tvilsom eller muligvis helt feil. Dermed kan forskningsintegriteten bli skadet, påpeker Vinther.

Han understreker likevel at forskningsetikkloven har noen positive hensikter. Én av dem er at loven viser til institusjoners og enkeltforskeres ansvar for forskningsetikk og redelighetsspørsmål i bredrere forstand.

Noe presser i feil retning

– Hva ser du på som de største utfordringene når det gjelder forsknings­integritet i dag?

– Det er de samme som da utvalget ble startet: Å bygge en god forskningsetisk kultur for å forebygge uredelighet. RINO-undersøkelsen (Research Integrity in Norway, red.anm.) viser at kjennskapen til forskningsetikk ikke er så stor som man kunne håpet på, og opplæring og løpende arbeid med forskningsetikk er begrenset. Her er det mye å ta tak i.

– Hva er årsaken til dette?

– Jeg tror det går i riktig retning, men det går ikke fort nok. Noe motarbeider det hele, som for eksempel insentivordningen og konkurranse. Det er ikke noe som i utgangspunktet legger opp til at forskningen er fullkomment redelig. Noe presser den andre veien, og det stiller enda større krav til institusjonene,
fastslår Vinther.