Som forsker i over to tiår har jeg vært vitne til mange ulike endringer i formelle og reelle krav til forskningstillatelser. I dag er kravene enormt omfattende. Det er nesten umulig å sette i gang systematisk datainnsamling i forbindelse med hendelser som oppstår uventet og krever rask handling. Likevel trenger vi den typen forskning, enten det gjelder ebolakrisen, migrasjons- og flyktningestrømmen eller jordskjelv.

Medisinsk forskningsetikk er viktig. Det handler om hvordan man behandler folk i sårbare situasjoner. Reell etikk er å gjøre studier som tar hensyn til folk, ikke skader og forhåpentligvis skaffer nyttig kunnskap.

Kliniske forsøk vil alltid ha usikre momenter. Likevel må forsøkene gjøres, for behandling utført uten forskning på effekt er uetisk. Derfor må personer i behandlingseksperimenter med potensielle ulemper, innlemmes med stor omsorg. «Informert samtykke» er nødvendig, men når en ser hvilke krav som stilles til innholdet i slike informasjonsskriv, skjønner en at juss har større plass i utformingen enn det som burde vært enkelt forklart informasjon.

For oss som forsker på helse i de fattige landene i sør, består informert samtykke ofte i at vi leser opp et uforståelig skriv og får et tommelfingeravtrykk fra en analfabet som bekreftelse. Men ritualet må vi gjennom.

Tar mer tid enn forskningen

Prosjekter som involverer eksperimenter på mennesker eller som samler inn persongjenkjennbare data om sensitive ting, skal ha etisk klarering fra myndighetene i landet der forskningen foregår. Forskning som foregår i flere land, må oftest gjennom slike prosesser i alle de involverte landene.

I de siste årene har vi opplevd at det å innhente slike tillatelser, tar mer tid enn å utføre selve forskningen. Doktorgradsstudenter som har tre års stipend, bruker halvparten av tiden på å få lov til å forske. Selv små studier som medisinerstudenter gjør som et ledd i det å lære systematisk tilnærming til et problem, må gjennom alle formalitetene.

Noen typer studier slipper norsk etikk-klarering, men studien må da registreres i andre instanser, for eksempel NSD. Og så skal en ha datalagringsavtaler. Og dataoverføringsavtaler. Og avtaler om anonymisering av data. Har du gjort lydbåndopptak av intervjuer i en landsby i Afrika, kan du ikke oppbevare disse opptakene i et låst skap hjemme, fordi noen kan kjenne igjen stemmen fra opptaket. Hvem kunne det være, tro?

Etisk tenkning inn i utdanningen

Poenget mitt er ikke at vi ikke trenger etiske vurderinger. Det er viktigere enn noen sinne, spesielt fordi den mer kapitalsterke legemiddelindustrien ønsker å ha «forskning» bak sine produkter. Men jeg er bekymret over byråkratiseringen av disse prosessene.

I jungelen av ting man må klarere før man får starte opp, kan man lett gå feil – kanskje glemme en instans eller få ulike forordninger fra ulike komiteer. Vi har opplevd at studier har blitt nektet å publisere fordi forskeren har glemt en av instansene, ikke fordi forskningen som sådan har vært uetisk.

Jeg tror det er viktigere med reelle etiske betraktninger av dilemmaer man har, enn formalprosesser som gir forskeren og finansieringskilden en formell trygghet.

Å få en etisk tenkning inn i forskningen er først og fremst et utdanningsansvar i forskeropplæringen. Hva om man krevde at alle forskere skulle dokumentere slik utdanning, og brukte mindre tid på å kreve nesten umulige tillatelser?

Og hva om man kunne få til en internasjonal enighet om at etikk-klarering i ett land, også har gyldighet andre steder?

Jeg tror dette både ville føre til en mer etisk forskning og at viktig forskning faktisk blir gjennomført.