ØYVIND MIKKELSEN

  • NENT – Komité for naturvitenskap og teknologi
  • Kjemiker og professor ved Institutt for kjemi ved NTNU
  • Fortsetter som leder i NENT i fire år til

– Ny teknologi.

Teknologiutviklingen går veldig raskt, det er vanskelig å klare å følge med på hva teknologien faktisk kan brukes til. Droneteknologi kan være kjempenyttig i redningsaksjoner, men kan også brukes i krigføring. Det gjelder å henge med og faktisk forstå hvilke bruksområder ny teknologi har.

En annen utfordring, i hvert fall for universitetsmiljøene, er at oppdragsforskning blir en stadig større del av hverdagen. En utforing her er spesielt oppdragsforskning som er tungt brukerstyrt med lite rom for eksempelvis metodevalg eller gir begrensinger som kan påvirke muligheten for kvalitetssikring. Jobber man i SINTEF eller andre institutter så opprettes som regel kontraktene på det organisatoriske planet, hele forskningsinstituttet står bak. På universitetet kan en enkeltforsker påtas seg lignende forskningsaktivitet. Det gir en sårbarhet i systemet i forhold til uavhengigheten.

Her skjer det mye bra i forhold til å bevisstgjøre forskere, men det er fortsatt viktig å jobbe med. Det er snakk om mye penger og tunge aktører, og forskere som er under press til å hente inn eksterne midler. Undervisning kan være delvis finansiert av eksterne oppdrag, man er veldig avhengig av disse pengene. Her er det viktig med refleksjon fra enkeltforskere rundt hvorvidt dette er krefter de kan la seg påvirke av, og ryddige avtaler, systemer og kontrakter fra ledelsens side.

Prioritering av forskningsområder kan fort gå på bekostning av grunnforskningen. Det vi kutter ut å forske på i dag, fordi vi tror noe annet er viktigere, kan være det viktigste å ha forsket på om 50 år. Vi må ivareta breddeforskningen, dette gjelder særlig på universitetene, og la instituttene ta mer ansvar for den målretta forskningen.

– Hva er din motivasjon til å være del av det forskningsetiske systemet?

– Jeg er opptatt av kvalitet i forskning. Forskningsetikken definerer kvaliteten i forskningen på en god måte. Jeg er også opptatt av koblingen mellom grunnforskning og oppdragsforskning, her møter vi på en del problemstillinger når det gjelder kontraktskrivelse med industri. Da er forskningsetikken viktig.

 

ELISABETH STAKSRUD

  • NESH – Komité for samfunns­vitenskap og humaniora
  • Medieforsker og professor ved Institutt for medier og kommunikasjon, UiO. Vært nestleder i NESH i fire år
  • Har nå tatt over som leder

– Det er mange utfordringer!

Teknologiutviklingen, så klart. NESH er opptatt av ting som grunnleggende beskyttelse av menneskeverdet, at det er en balanse og respekt i relasjonen til individet det blir forsket på og med. Rammene for hva man kan gjøre med ny teknologi er helt ekstreme. Jeg har master­studenter som i løpet av en halvtime kan samle inn intime personopplysninger om tusenvis av mennesker uten noen gang å være i kontakt med dem. Dette kan man gjøre uten doktorgrad, etiske kurs eller forskererfaring. Dette krever mye av vei­lederne og institusjonene, men det krever også mye ny refleksjon av forskerfellesskapet. Utfordringen er å henge med, å ha debatter som er aktuelle nok for folk både innenfor og utenfor akademia. Hver gang vi tenker at nå har vi oversikt over problemstillinger ved forskning på internett så kommer det noe nytt.

Vi opplever også på en ny måte at informanter finner seg selv igjen i forskningsartikler eller kan bakveis­identifiseres ved hjelp av enkle googlesøk. Her står vi overfor en helt annet type lesere av akademiske artikler enn det forskere er vant med. Og vi får en krevende og ikke alltid felles forståelse av hva som er offentlig og hva som er privat. Det utfordrer mye av forskningen.

Så er det dette at forskerens uavhengighet er under press. Dette er helt overordnet, og kanskje det største forskningsetiske ­dilemmaet i dag. Blir det mer eksternt press og mindre uavhengig forskning, da er det ikke så mye igjen. Da er vi bare folk som går rundt og evaluerer.

– Hva er din motivasjon til å være del av det forskningsetiske systemet?

– Jeg har forsket på blant annet barn og risiko på nettet, inkludert overgreps­problematikk, pornografi, barns kontakt med pedofile og mobbing. Mange sier veldig mye som ender opp i policy og lovverk på dette feltet uten at det alltid finnes et godt forskningsmessig grunnlag for det. Man antar ting fordi man ikke spør barn og unge selv – fordi enkelte temaer er så sensitive og vanskelige. Forskningsetikken legger til rette for at denne forskningen kan gjennom­føres og gi ny innsikt og bedre beslutnings­grunnlag.

Så liker jeg at det hele tiden er noe nytt. Å jobbe med forskningsetikk er som å jobbe med et «moving target», du blir aldri helt utlært.

 

GRETE DYB

  • NEM – Komité for medisin og helsefag
  • Lege, psykiater og traumeforsker. Professor II ved UiO, og forsker og forskningsleder ved NKVTS
  • Har vært nestleder og leder i Rek Sør-Øst B. Ny leder for NEM fra og med i år

– Når det gjelder helseforskning ­prioriteres i dag store prosjekter fra veldig solide forskningsmiljøer, store søknader får store penger. Utfordringen er å få alle med på den nye utviklingen, slik at ikke noen fagområder henger etter.
Genforskningen har fått mye oppmerksomhet, den har sine etiske utfordringer – særlig i forhold til deling av data. Hvor havner genene våre til slutt? Store databanker i Norge snakker med databanker i utlandet, men hvordan kan vi dele disse dataene på en etisk forsvarlig måte? Det er en stor problematikk.
Så er det også sånn at hvis vi skal fortsette å tenke at det etisk mest ­forsvarlige er å ha store databanker der vi kan utnytte data godt, så må vi også være bevisste på hvilke fagfelt og hvilke personer som er inkludert i disse data­bankene. Er det barn, unge, eldre, syke, psykisk syke? Eller får vi bare mer satsning på store medisinske felt som allerede har mye ressurser og kan forsvare forskningen sin bedre?

Det er en etisk utfordring hvis ikke alle blir med i utviklingen av forskning, hvis det er noen områder innenfor forskingen som blir skadelidende, fordi satsningene bare går til «big data». Det kan hende vi ikke utfører samfunnsoppdraget vårt, fordi vi ikke er oppmerksomme på det som faller utenfor.

Forskningsrådet krever stadig større og større prosjekter for å få gjennomslag. Det vil prioritere de som har muskler til å etablere store systemer, og det kan gå ut over områder som vi trenger kunnskap om, men som forblir uutforska. Når de store togene går, er det de med muskler som blir med på det toget.

– Hva er din motivasjon til å være del av det forskningsetiske systemet?

– Jeg er i utgangspunktet barneforsker og er opptatt av barns rett til å delta i forskningen. Så har jeg et blikk for at deler av det som foregår i samfunnet aldri blir underlagt forskning, traumatiske ­opplevelser er spesialfeltet mitt. Å kartlegge det som mange mener hører innenfor privatlivets fred har stor betydning for helse. Det kan være krevende å få det til, men det skal ikke være områder på helsesida som ikke kan belyses.