Anmeldt av: Vidar Enebakk, sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komiteen for samfunnsvitenskap og humaniora

Hessen skal ha honnør for å sette viktige forskningsetiske spørsmål på dagsordenen. Han gir et forsvar for akademia og den frie forskningen, og diagnosen er at hele det vitenskapelige verdensbildet fra opplysningstiden nå er under press. Det er altså ikke forskning som sådan som er truet, og teknologioptimismen er utbredt, så analysen avgrenser seg til en mer fundamental forestilling om «vitenskap som sannhetssøken». Både historisk og institusjonelt har dette akademiske idealet vært knyttet til universiteter og høyskoler, forklarer Hessen. Det nye er at friheten fra staten er i ferd med å bli erstattet med avhengighet av markedet, og dette truer forskernes frihet til å søke sannheten på vitenskapens premisser. Det er altså ikke samfunnets krav om relevans som er problemet, men dreiningen «fra nytte til utbytte». Tidligere klarte universitetene å balansere hensynet til både dannelse og verdiskaping, hevder Hessen, men nå er sannhetssøken og kritisk tenkning i ferd med å bli fortrengt av markedsorientering, ekstern finansiering og kommersialisering.

Selv om tonen i boka er litt dyster, er den ikke et selvhøytidelig sukk fra det akademiske elfenbenstårnet. Hessen er håpefull, og boka er snarere uttrykk for «en ekte bekymring over hvor akademia er på vei, og hva det vil bety for landet.». Hva skjer med samfunnet når sannheten er til salgs? Hessen knytter analysen av kommersialisering til observasjoner om at tilliten til fakta og forskning er synkende i samfunnet – han trekker frem fake science, klimaskepsis, vaksinemotstand og kreasjonisme – og her er vi ved sakens kjerne: «Tillit er noe som tar lang tid å bygge opp og kort tid å rive ned.» Dypest sett, oppsummerer Hessen, handler det derfor ikke om akademia, «men om det opplyste samfunnet, demokratiet og hvordan vi i fellesskap skal både ivareta og utvikle det videre». Kort sagt: Fri forskning er viktig ikke bare for teknologi og økonomi, men for samfunn og demokrati.

Sykdommens symptomer

Hessen er god på skildringen av symptomene. Han trekker veksler på egne erfaringer som forsker, og han er på sitt beste når han inviterer med leseren inn i livet på laben. Her viser han hvordan vitenskapens vilkår undergraves på flere områder, enten det handler om programforskning, røvertidsskrifter eller h-indeksen. Han gir eksempler på hvordan jakten på publikasjoner og patenter skaper etiske gråsoner og bidrar til juks i forskningen. Feberen skyldes ikke bare en forbigående forkjølelse, forklarer Hessen, men en mer alvorlig infeksjon. Sagt på en annen måte: Det handler ikke bare om forskernes integritet, men om integriteten i hele forskningssystemet.

Det er her sykdomsanalogien og analysen svikter: Hessen er god på observasjon og beskrivelse av symptomene, og han formidler det aktuelle stoffet på en forbilledlig måte, men uten en grundig analyse og diagnose er det vanskelig å foreskrive riktig medisin. Hessen ønsker seg mer aktiv formidling, økte bevilgninger til fri grunnforskning, han drøfter sektorforskningsprinsippet og forslaget om et vitenråd, og han viser til NENTs forslag om en vitenskapsed som resept for etisk refleksjon og økt samfunnsansvar. Her er det lett å være enig, men jeg tror ikke det er nok. Det jeg savner er en grundigere historisk og institusjonell analyse av endringer i det norske forskningssystemet de siste 20-30 åra. Snakker vi om vitenskap i akademia eller om FoU i hele forsknings- og innovasjonssystemet? Jeg savner også en mer presis epistemologi og terminologi ved bruk av begreper som «sannhet», «vitenskap», «forskning» og «kunnskap». Stemmer det at sannhet er til salgs? Eller er det friheten forskerne forsaker i jakten på prestisje, publikasjoner, patenter og penger? Her er det viktig å skille tydeligere mellom begrepene og mellom normative idealer og praktiske realiteter.

Resept på dansk

Heldigvis finnes resepten allerede – på dansk. Hessens diagnose suppleres fint av Andersens vitenskapsteoretiske analyse og forskningspolitiske kritikk. Han skiller for eksempel mellom «akademisk frihet» og «forskningsfrihet» før han avgrenser seg til den siste og samtidig minner om at den første omfatter mye mer, knyttet til ytringsfrihet, undervisning og studentenes frihet. Han poengterer at samfunnets tillit er et viktig premiss for forskningens frihet, og at det finnes legitime grunner til at borgerne ikke stoler på forskning som er «kjøpt og betalt». Som hos Hessen er det heller ikke forskningens nytte og relevans som er den største utfordringen, men dreiningen «fra forskning til faktura» og den detaljerte styringen som følger med økte bevilginger til forskning.

Der hvor Andersen virkelig overgår Hessen, er i drøftingen av den historiske og institusjonelle bakgrunnen for frihetens betydning og begrunnelse. I selve analysen skiller han mellom tre nivåer – det institusjonelle, det kollegiale og det individuelle – og han viser hvordan spesielt den kollegiale selvreguleringen havner i skvis. Sosiologisk sett skiller han mellom tre regimer som regulerer forskning som sosialt system – anseelse, makt og penger – og her utfordres vitenskapens sannhetssøken av både styring og marked.

Analysen er underbygget med drøfting av flere kjente saker fra Danmark hvor friheten er satt på prøve, enten det handler om oppsigelse etter press fra industrien (Aalborg-saken), fusk og uredelighet (Penkowa-saken), kontraktsbinding og selvsensur (Gyllegate-saken), eller munnkurv og sensur (Dandy-saken og Cheminova-saken). Andersen har gjort en viktig jobb med å samle all denne empirien, sette sammen bitene, utvikle et analytisk rammeverk og reise prinsipielle spørsmål ved utviklingen. Han er også eksplisitt på plasseringen av ansvar hos navngitte institusjonsledere og politikere. Et viktig budskap er at all endring krever handling, og følgelig at de som har ansvar må også ta ansvar for å sikre den akademiske friheten.

Frihet på norsk

Det er viktig å minne om at situasjonen i Danmark er annerledes enn i Norge. Den danske Universitets- og høyskole­loven fra 2003 gikk langt i retning av en foretaksmodell med eksternt flertall i styret og tilsatt leder, ulikt den norske UH-loven fra 2005. I 2007 fikk vi en lovfesting av akademisk frihet i Norge, som de helt mangler i Danmark. I en komparativ undersøkelse av akademisk frihet i 23 EU-land fra 2007 havnet Danmark nesten nederst på lista, og i 2008 ble det organisert et omfattende opprop som resulterte i at Danmark ble innklaget til UNESCO for manglende overholdelse av akademisk frihet. Selv om analysen ikke er direkte overførbar til norske forhold, er det likevel mye å hente fra den danske debatten.

Regjeringen har nylig foreslått å utrede en foretaksmodell for universitetene, noe som har satt fart på debatten her i Norge. Det er også varslet en gjennomgang av alle lover og forskrifter som regulerer forskning i Norge. Begge bøkene er relevante for denne debatten, men det vi virkelig trenger er en grundig undersøkelse av forskningsfrihetens status på norsk.

Les flere anmeldelser av bøker med forskningsetisk relevans