«Jeg fikk voldsomme feberanfall daglig og måtte ligge i timevis, mens jeg vekselvis skalv av enten kulde eller varme».

Slik beskriver vitenskapsmannen Russel Wallace et malariaanfall han fikk mens han var på ekspedisjon på en øde øy i Indonesia. Anfallet ledet til en åpenbaring som kunne ført til at vi i våre dager ikke snakket om Darwinisme, men om Wallaceisme. 

Liv og død

Wallace hadde i mange år studert arter og geografisk variasjon. De siste årene hadde han flere ganger observert at biller av samme art hadde forskjellig farge på forskjellige øyer – og at fargene var nøyaktig lik sanden der billene holdt til. Wallace undret seg veldig over hvordan dette kunne henge sammen.

Nå begynte han også å tenke på at enkelte kanskje ville dødd av det voldsomme malariaanfallet han selv nettopp hadde vært gjennom. Hvorfor var det slik at noen overlever det som dreper andre?

Etter noen intensive timer med grubling, stod det helt klart for ham hvordan arter forandrer seg, og hvorfor. I løpet av to døgn hadde Wallace formulert en teori beskrevet over tolv sider.

En sjokkerende pakke

Charles DarwinFire måneder senere mottar Charles Darwin (bildet) en pakke som er sendt fra øya Ternate. Den kjente biologen håper på nytt om noen eksotiske arter, men innholdet er langt fra gledelig for hans del. I pakken finner han et essay fra Wallace, som han hadde hatt sporadisk kontakt med tidligere.

Wallace presenterer sin teori om at de individene som er best tilpasset de rådende miljøforholdene, til enhver tid har en større sannsynlighet for å etterlate seg flere avkom enn individer som er mindre tilpasset sitt levemiljø. Wallace skriver at han håper ideen er like ny for Darwin som den er for ham selv. Kanskje kan den vise seg å være den manglende faktoren i forklaringen på hva som er artenes opprinnelse?

For Darwin er ideen slett ikke ny. Nesten nøyaktig de samme ideene har han selv formulert i en skisse allerede for 16 år siden. Siden da har han finpusset på materialet og prøvd å få alle brikker i puslespillet til å falle på plass, i den tro at ingen kunne komme ham i forkjøpet. De to siste årene har han jobbet med en stor bok som han har planlagt å kalle «Naturlig seleksjon».

Vennene tar grep

Nå er Darwin sjokkert og dypt fortvilet. Han er ikke lenger først ute, originaliteten er knust.

Wallace spør om Darwin vil videreformidle essayet hans til vitenskapsmannen Charles Lyell - Darwins nære venn som tidligere har vist interesse for Wallaces arbeid. Til tross for det harde slaget, følger Darwin straks oppfordringen fra Wallace.

Darwin befinner seg i et stort dilemma.

 «(…) Ettersom jeg hadde til hensikt å publisere, kan jeg gjøre det med ære nå som Wallace har sendt meg et omriss av sin doktrine? Jeg ville snarere brenne hele boka mi, enn at han skulle komme til å tro jeg hadde oppført meg så skammelig», skriver Darwin til Lyell.

Lyell rådfører seg med Joseph Hooker, som også er en innflytelsesrik vitenskapsmann og hans og Darwins felles venn. De blir enige om at Darwin ikke bør miste retten til å være teoriens opphavsmann.

Selv om Wallace ikke har bedt om noen publisering av sin teori, foreslår Lyell og Hooker nettopp det – men at en kort sammenfatning av Darwins egne oppdagelser publiseres samtidig.

Darwin er i tvil om hva han bør gjøre, men går med på det kollegene og vennene anbefaler.

Utnyttet eller heldig?

Alfred Russel WallacePresentasjonen av begges arbeid finner sted 1. juli 1858 på et møte i the Linnean Society of London. Verken Darwin eller Wallace (bildet) er på møtet. Darwin er i sorg etter at hans yngste barn nettopp har dødd av skarlagensfeber. Wallace på sin side er på ekspedisjon og vet ingenting om oppstyret essayet hans har skapt. En måned senere blir artiklene publisert i The Linnean Society’s tidsskrift.

Da Wallace endelig blir oppdatert på utviklingen, skriver han straks et nytt brev til Darwin. Han innrømmer at han er overrasket, men gir samtidig uttrykk for at han synes publiseringsordningene er fullstendig tilfredsstillende.

I ettertid har likevel mange stilt spørsmål ved om Wallace ble snytt, eller til og med utnyttet. Ifølge Darwin-biograf Janet Browne indikerte datidens vitenskapelige skikk og bruk og «gentlemanly honour» at Darwin burde trekke seg og la Wallace få æren.

Vitenskapshistorikere er også delt i oppfatningen av hvorvidt Wallace burde blitt konsultert før publiseringen. Noen hevder det var like uakseptabelt å publisere andres verk uten samtykke da som nå, mens enkelte mener dette var helt vanlig praksis. Andre hevder igjen at Wallaces ideer var langt mer umodne og uferdige enn Darwins, og at han nesten er heldig som fikk være med på lasset.

Børstet støvet av Wallace

Det var likevel ikke slik at Wallace aldri fikk noen anerkjennelse for sitt arbeid. Mens han levde, snakket man ofte om «Darwin-Wallace-teorien», og Wallace fikk en rekke utmerkelser for sin rolle som evolusjonsteoriens «codiscoverer».

Forklaringene på hvorfor Wallace etter hvert havnet i Darwins skygge, har vært mange. Én av dem er at Darwin befestet sin tilknytning til teorien gjennom boka Artenes opprinnelse, som han ga ut året etter sampubliseringen med Wallace. En annen er at Wallace var en ydmyk mann som ikke trivdes i rampelyset og som selv bidro til å løfte fram Darwin.

De siste årene har ulike initiativ og personer imidlertid bidratt til at vi har «gjenoppdaget» Wallace. I forbindelse med markeringen av Wallaces 100-års dødsdag, børstet Museum of Natural History i London støvet av Wallace-portrettet som de hadde lagret i kjelleren, og avduket det på nytt. Hvilken skjebne den beskjedne vitenskapsmannen selv ville foretrukket at portrettet fikk, vet ingen.

Kilder: Erik Tunstad: Darwins teori – evolusjon gjennom 400 år; Janet Browne: Darwins Origin of species; Researchgate.net: Alfred Russel Wallace and Natural Selection: the Real Story; The Guardian: Darwin did not cheat Wallace out of his rightful place in history; The Guardian: Alfred Russel Wallace, the forgotten man of evolution, gets his moment

Fakta: Multiple discoveries og Matteuseffekten

«Multiple independent discovery» kalles det, når vitenskapelige oppdagelser gjøres samtidig av flere forskere som jobber uavhengig av hverandre. Helt sjelden er det ikke, wikipedia har en lang «List of multiple discoveries». Tilfellet Darwin og Wallace er et av de mer kjente eksemplene på fenomenet.

Forskere er ofte opptatt av de samme problemene, og samtiden setter sitt preg på hva disse problemene er. Flere enn Darwin og Wallace prøvde å forstå hvordan evolusjonen fungerte på den tida. Noen publiserte, men i ukjente tidsskrifter.

Anerkjennelse er nemlig ikke nødvendigvis rettferdig distribuert i det vitenskapelige meritteringssystemet. Vitenskapssosiologen Robert K. Merton kaller det Matteuseffekten – inspirert av Matteusevangeliet: «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har».

Etablerte forskere får ufortjent mye anerkjennelse for sine arbeider, mens ukjente forskere får ufortjent lite oppmerksomhet. Selv om store funn av betydning oftest gjøres samtidig av flere forskere, er det den som har en etablert posisjon som får oppdagelsen knyttet til sitt navn, og kanskje en nobelpris i samme slengen.

Normen om originalitet kan lett komme i konflikt med normen om ydmykhet, heter det i de forskningsetiske retningslinjene for samfunnsvitenskap, humaniora og juss. Forskningsetiske normer om for eksempel god publiseringspraksis og hvordan forskere bør oppføre seg overfor hverandre er en motvekt mot det skjeve meritteringssystemet.

Kilder: Wikipedia, The Matthew Effect in Science (1968) av Robert K. Merton, Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi

Les flere artikler om forskningsetisk historie