Først må det forskes. Men så må det publiseres. Ingen publikasjon, intet publikum, intet gjennomslag, ingen anerkjennelse.

«For å si det åpenbare», skriver informasjonsforsker Blaise Cronin i en artikkel om forfatterskap i vitenskapens verden, «offentlig anerkjennelse av forfatterskap er helt sentralt i det akademiskemeritteringssystemet». Det er vitenskapens valuta.

Kanskje er det ikke så rart da, at konflikter rundt medforfatterskap er velkjent problematikk for forskningsetiske utvalg og redelighetsutvalg ved norske institusjoner.

Ny forskning publisert i tidsskriftet PLOS i 2017, finner at det å gi såkalte æresforfatterskap er utbredt innenfor alle fag og disipliner. 35,5 prosent av de spurte forskerne svarte at de har lagt til en forfatter i et manuskript, selv om personen knapt hadde bidratt. Jo lavere i det akademiske hierarkiet, jo større sjanse for at personen hadde gjort dette.

Særlig utbredt i medisinen

Det synes likevel som om det er en versting i klassen: «Forfatterskap er et av de mest omdiskuterte og kontroversielle emner i medisinsk forskningsetikk», skriver Magne Nylenna i Forskningsetisk bibliotek på nettsida til De nasjonale forskningsetiske komiteene. «Beskyldninger om uberettiget forfatterskap er den hyppigste årsak til undersøkelser om uredelighet i medisinsk forskning», slår han fast.
Nylenna viser til en studie av ulike vitenskapsdisipliner som avdekker fire problemområder på feltet:

  • Oppfatning og definisjon av forfatterskap
  • Rekkefølgen av forfattere
  • Etisk og uetisk forfatterskapspraksis
  • Spørsmål knyttet til forholdet mellom veiledere og studenter eller teknisk personell

I nesten ti år, frem til juni 2017, var lege og professor Peter Kierulf forsknings-ombud for Oslo Universitetssykehus, Det medisinske fakultet ved UiO og Akershus Sykehus. Han anslår at nær halvparten av sakene han ble kontaktet om, handlet om konflikter rundt medforfatterskap, anslagsvis 10-12 saker i året.

– Forståelsen av hvorvidt man hadde oppfylt punktene i Vancouveranbefalingene, kriterier for forfatterskap innen medisin, varierte. En leder ville ha sitt synspunkt, og en forsker eller en phd-kandidat et annet, forteller Kierulf.

Hans metode ble etter hvert å be partene markere deres innsats i manuskriptet, for så å gi sin vurdering av saken i henhold til Vancouveranbefalingene.

– I noen grad syns jeg vi kom til en rimelig forståelse og enighet i slike saker, men det hendte jeg måtte si meg uenig i en leder eller professors krav om forfatterskap. Det var ikke alltid en god tone.

Peter Kierulf
Peter Kierulf. Foto: Ola Sæther/Uniforum

Intellektuell trakassering

Kierulf tror mange fristes av å ta til seg ære for ting som phd-kandidater eller forskere har gjort, fordi dagens forskningssystem premierer lange lister med publikasjoner, både økonomisk og symbolsk.

– Det har blitt sånn at enkelte leter etter måter å bli medforfattere, eller til og med hovedforfattere på, sier Kierulf.

Innen medisinen spiller det nemlig en rolle hvem som er såkalt førsteforfatter (den som har gjort mest og skal få mest ære), og sisteforfatter (gjerne en mer erfaren forsker, som også har bidratt mye). Forfatterrekkefølge handler ikke bare om prestisje, men også om penger, understreker Kierulf.

I 2016 skrev han og kollega Jan Helge Solbakk, professor i medisinsk etikk ved UiO, en kronikk på NRK ytring der de hevdet at stipendiater – særlig utenlandske, midlertidig ansatte, og kvinner – ble behandlet som melkekyr av gruppeledere og seniorforskere, som insisterte på å være førsteforfattere eller sisteforfattere på stipendiatenes arbeider.

Solbakk og Kierulf er ikke nådige i sin beskrivelse, og lanserer begreper som intellektuelle overgrep, intellektuell berikelse og intellektuell trakassering.

– I mine konsultasjoner pleide jeg å tegne en vektskål, der den ene sitter høyt oppe og den andre langt nede, sier Kierulf.

– Det er stor forskjell i tyngde og makt mellom en leder i akademia, og en stipendiat.
Kierulf er overbevist om at et fritt og selvstendig forskningsombud har en viktig funksjon i disse maktkonstellasjonene. Han mener det er svært alvorlig at ingen har tatt over hans rolle etter fratredelsen.
Internasjonale forfatterskapskriterier

Da den internasjonale komiteen for medisinske tidsskriftredaktører (ICMJE) lagde sine første retningslinjer for artikler i biomedisinske tidsskrifter i 1979, var ikke forfatterskap nevnt, forteller Charlotte Haug.
Haug er internasjonal korrespondent for The New England Journal of Medicine, og seniorforsker ved SINTEF. Fra 2002-2015 var hun redaktør for Tidsskrift for den norske legeforening.

– I 1979 tenkte man at alle hadde samme mening om hva forfatterskap innebar, sier Haug.
Først i 1988 kom de første kriteriene om forfatterskap i ICMJE-retningslinjene, også kjent som Vancouveranbefalingene.

– Påfølgende oppdateringer har handlet om å finpusse disse første kriteriene, forteller Haug.

– Frem til 2000 kranglet man om hvorvidt de som hadde samlet inn data og bidratt i analyser skulle få være med. Utover 2000-tallet kom en rekke profilerte saker om falsifisering og fabrikkering.
I 2013 fikk vi derfor et fjerde kriterium som sier at alle er ansvarlige for hele artikkelen. Det betyr at alle er ansvarlige for å si at «jeg tror på dette – og tror jeg noe er feil, har jeg ansvar for å få det undersøkt».

Andre diskusjoner har handlet om urettmessige forfattere som ikke har bidratt og dermed ikke burde hatt sitt navn der. Dette kalles gjerne æresforfatterskap, eller gjesteforfatterskap. Et annet problem er ghost writers – forfattere som har bidratt eller kanskje står bak hele artikkelen, men ikke står som forfattere.

– Flere saker avslørte at byråer hadde blitt betalt av legemiddelindustrien for å skrive artikler, forteller Haug.

Charlotte Haug
Charlotte Haug. Foto: Elin Fugelsnes

Hvem har gjort hva?

ICMJEs kriterier for forfatterskap har fått status i Norge som universelle krav, uavhengig av fag. De er tatt inn i forskningsetiske retningslinjer for både naturvitenskap og teknologi, og samfunnsvitenskap og humaniora. I sistnevnte er det imidlertid lagt til at medforfattere bør ha vært med på å utarbeide og ferdigstille manuskriptet.

I resten av verden, utover de medisinske fagene, er det ikke nødvendigvis konsensus om eller kjennskap til ICMJEs forfatterskapskriterier. «Det finnes ingen standard metode for å slå fast rekkefølge, eller noen universelle kriterier for å bestemme hvem som skal ha status som forfatter: praksis varierer enormt, både innen og på tvers av disipliner», skriver Cronin i sin artikkel fra 2001.

Utgangspunktet for artikkelen er såkalt hyperforfatterskap, artikler med hundrevis eller tusenvis av forfattere. Fenomenet har eksplodert siden 1980-tallet, ifølge Cronin. Snittet på antall forfattere per artikkel har økt fra 1,83 i 1995 til 3,9 i 1999 – og har antakelig økt siden da. Problemet er at jo flere forfattere, jo vanskeligere er det å slå fast hvem som har ansvar for hva.

Ulike løsningsforslag har kommet på bordet, for eksempel å ha en liste over bidragsytere og deres bidrag, i stedet for forfattere.

– Dette forslaget har blitt diskutert oppad vegger og nedad stolper, sier Charlotte Haug.

– De fleste tidsskrifter vil på et tidspunkt i prosessen be om å få vite hvem som har gjort hva. Men om du kaller det forfatter eller noe annet, gjenstår problemet. Den gjorde genanalysen, den leste korrektur, ok. Men til syvende og sist skal noen stå ansvarlig for innholdet.

Også Nylenna skriver om bidragsytersystemet i Forskningsetisk bibliotek. Forslaget har ikke fått gjennomslag, av flere årsaker – både at det ikke finnes noen internasjonal standard for hvordan gjøre det, men kanskje viktigst: det oppleves ikke som like attraktivt og meritterende som det å være forfatter.

Insentiver til misbruk

Innenfor naturvitenskap og teknologi spenner forfatterskap fra eneforfatteren til de mange tusen. I samfunnsvitenskap og humaniora er eneforfatteren fremdeles en sterk norm, men ting har endret seg også her. Der phd-studenter før oftest skrev monografier, har artikkelsamlinger blitt populære. Og med det problematikk rundt for eksempel hvorvidt veileder har eller ikke har bidratt på en sånn måte at navnet bør med.

Sosialantropolog Ole Bjørn Rekdal, som blant annet har forsket på akademisk siteringspraksis, har flere ganger takket nei til å være medforfatter, fordi han ikke har hatt tilstrekkelig oversikt over artikkelen. Han kan ikke huske å noensinne ha vært uenig om forfatterskap på artikler han har vært involvert i.

– En del av årsaken ligger nok i at terskelen for medforfatterskap i samfunnsvitenskapen er langt høyere enn for eksempel i medisin, mener Rekdal.

– Uten samarbeid kommer man ingen vei, men samfunnsvitere er ofte fornøyd med å bli nevnt i «acknowledgements» selv om de har bidratt med nok til å oppfylle Vancouveranbefalingene for medforfatterskap.

Rekdal tror kontroversene kan bli færre hvis fokuset rettes mer mot ansvaret som ligger i det å være forfatter.

– Forskere må spørre seg «Har jeg god nok kontroll på dette materialet til at jeg tør å sette navnet mitt på det?» I dagens tellekantsamfunn kan det sitte langt inne å takke nei til medforfatterskap på et slik grunnlag.
I 2015 ble publiseringsindikatoren justert slik at det å være flere forfattere, og helst ha med noen fra utlandet, skulle gi flere poeng.

– Det er bra å oppmuntre til samarbeid, men dette er naturligvis nok et insentiv til å tøye grenser for bruk og misbruk av medforfatterskap, sier sosialantropologen.

– Jeg regnet litt på det. Hvis jeg vil kan jeg lage en medforfatterklubb med tre andre som jeg uansett samarbeider tett med. Hvis vi alle stiller som medforfattere på hverandres publikasjoner, kan vi kjapt og greit doble publikasjonspoengene våre.

Publiseringspress og tilhørende poeng er sannsynligvis nødvendig i en eller annen form, men gjør også at det publiseres mye tull, mener Rekdal.

– Jeg har akkurat lest en ufattelig dårlig artikkel med syv forfattere. Dårlige artikler publiseres i massevis, det er en del av gamet. Men det er ubegripelig at de seks andre har vært villige til å sette navnet sitt på dette tullballet.

Redaktørenes behov

Etableringen av vitenskapelige tidsskrifter i siste halvdel av 1600-tallet regnes som starten på det vitenskapelige publiseringssystemet slik vi kjenner det i dag. Og ifølge Cronin har spørsmål om forfatterskap, rettigheter og ansvar vært sentralt siden.

Charlotte Haug minner om at ICMJE-kriteriene er utviklet av redaktører, for å vite hvem de kan holde ansvarlig for teksten de publiserer.

– Det er en grunn til at denne typen kriterier først ble utviklet i medisin og helse. Det er helt vesentlig at det er hold i forskningen, at man har gjort det som står der. Noe annet kan faktisk sette pasienter i fare.
ICMJE-retningslinjene er dessuten ikke bare fire kriterier, understreker den tidligere tidsskriftredaktøren. Det er masse tekst som utdyper hva de handler om og hvordan de skal tolkes.

– Det er utrolig mye konflikt knytta til forfatterskap, det er rett og slett et utrolig stort konfliktområde. Det er nesten ikke til å tro hvis du ikke har vært inne i forskningsverdenen, sier Haug.

– Samtidig er det sånn at flerforfatterskap innen medisinen er en form for kvalitetssikring. Du skal ikke sitte i et rom alene og holde på med ditt. Det er ikke det at man da nødvendigvis jukser bevisst, men man kan la resultater som ikke passer helt, gli bort, eller flytte noen tall. Det er lett og menneskelig å tro veldig på sin egen hypotese. Derfor skal man være flere. Hvis Sudbø hadde vært eneforfatter, som det i praksis nesten så ut som han var, så ville redaktørene fattet mistanke med en gang.

Et spørsmål om kultur

I kjølvannet av at den svenske Expertgruppen för oredlighet i forskning konkluderte at 43 av Macchiarinis medforfattere hadde opptrådt vitenskapelig uredelig, har det blitt
mye diskusjon om hva som er riktig tolkning av ICMJEs fjerde kriterium, det som sier at alle er ansvarlige for hele artikkelen. Og av forfatterskapskriterier generelt. Er de gode, eller henger de for høyt – gitt at de ikke følges i særlig stor grad?

Charlotte Haug er imidlertid lei av å diskutere forfatterskapskriterier.

– Det dette bør munne ut i er diskusjoner om hva som foregår på institusjonene. Hva slags kultur det er for samarbeid, for deling av data. Det er litt som med #metoo. Vi kan godt holde på en stund til og ta de slemme. Men først og fremst dreier dette seg om kultur som etableres over lang tid, der det blir klart hva som er å overskride grenser. Det bør utløse diskusjoner om hvordan vi egentlig organiserer og driver med forskning. Hva vi mener med å forske, og å skrive sammen.

Les mer om forfatterskap i artiklene:  

Filosofene utforder når de er to, partikkelfysikerne insisterer på å være flere tusen

Vitenskapelig uredelighet: Medforfatterskap = medansvarlig?