Anmeldt av: Tone Druglitrø, Førsteamanuensis ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur, UiO

Nylig kom den engelske oversettelsen av den franske etologen og filosofen Vinciane Desprets bok Que diraient les animaux, si… on leur posait les bonnes questions? som ble publisert i 2012. Den engelske tittelen er What would animals say if we asked the right questions?

Kapitlene i boka er alfabetisk organisert fra «A for artist» til «Z for Zoofilia» og historier om kjente og mindre kjente dyreeksperimenter fra vitenskapshistorien kommer på rekke og rad. For eksempel «S for Separations. Can animals be broken down?», om blant andre Harry Harlow som fjernet nyfødte bavianer fra sin mor til fordel for surrogatdukker for å «se hva som skjer» når disse nyfødte blir frarøvet omsorg og nærhet fra mor. Eller «Q for Queer. Are penguins coming out of the closet?», som er et av de aller beste bidragene i denne boka etter min mening.

Revolusjonerende vitenskapsfilosofi

Dette er derimot ikke nøytrale historier, eller historier som fortelles på grunn av deres kuriøse natur. Mens filosofiske tekster nesten alltid tar utgangspunkt i at dyr «mangler noe» (les: til sammenligning med mennesker), så gjør Despret en rekke grep for å ta en nysgjerrig tilnærming til dyrene og hva det er de prøver å fortelle oss i gitte situasjoner. Hun snur rett og slett opp ned på vante historier om dyr og mennesker, og gjør mennesker til potensielle idioter i stedet for dyrene. Boka representerer derfor et viktig, ja om ikke revolusjonerende bidrag til vitenskapsfilosofien spesielt, men også til den offentlige samtalen om hvordan vi setter grenser for hva vi aksepterer i vår omgang med andre dyr.

Reguleringer av dyreforsøk og vern av dyr i forsøk har alltid hatt en sentral plass i diskusjoner rundt menneske-dyr forhold, også når det gjelder menneskets moralske karakter. Vitenskapen har derfor vært et viktig verktøy for å håndtere forholdet mellom dyrs lidelse og menneskets moral. Men hvor mye kan vi stole på vitenskapens innhenting av kunnskap om dyr og for eksempel dyrs evne til å føle smerte eller glede? Har vitenskapen stilt de riktige spørsmålene? 

Grenser og rangeringer

Desprets bok minner oss på at dyreforsøk eksisterer i et komplekst landskap. Og at vi mennesker hele tiden forsøker å holde dyr i komfortabel nærhet og passe avstand ved hjelp av materielle og språklige verktøy.

Materielle verktøy er for eksempel dyrestallen eller piggtrådgjerdet. Lovgivning og retningslinjer fungerer som språklige verktøy og er i aller høyeste grad med på å lage grenseoppganger mellom mennesker og dyr. Begrepet «instinkt» reduserer dyr til natur, til noe som kun er opptatt av reproduksjon og overlevelse, og dermed også vesener som kun «reagerer».

Dyreforsøk og den infrastrukturen dyreforsøk foregår i er etisk kompleks og påkaller en bestemt politikk om menneskets forhold til dyr, og ikke minst en rangering av menneskers verdi i forhold til dyrs verdi. For eksempel settes det grenser for hvor og hvordan man kan måle dyrs smerte opp mot menneskelig nytte og gevinst. Og man distribuerer ansvar institusjonelt og på tvers av ekspertise for å håndtere forholdet mellom dyrs lidelse og samfunnets bekymringer om slike lidelser. 

Hva er egenverdien av en oppdrettslaks?

En titt på lovverket for beskyttelse av dyr, avslører hvor viktig språket er for å balansere spenningen mellom det at dyr har «egenverdi» og «nytteverdi». Selv om «egenverdi» innebærer at man har verdi uavhengig av hvordan mennesker verdsetter dyr, er det et tøyelig konsept. Hvor mye egenverdi har en broiler, sånn egentlig? Eller en oppdrettslaks? Eller for å si det annerledes, hvor mye betyr egenverdibegrepet i praksis, og hvordan?

Det er likevel håpefulle tider for dyrene, sies det. Den omfattende lovreguleringen rundt dyr er et tegn på en anerkjennelse av at dette er et komplekst og vanskelig område som er etisk potent. Den er også en anerkjennelse av at dyr er en integrert del i vårt samfunn og at mennesket har ansvar for å beskytte og respektere dyr.

Møte dyrene med gjensidighet

La oss vende tilbake til tittelen på Desprets bok, What would animals say if we asked them the right questions? Ludwig Wittgenstein sa som kjent at hvis en løve kunne snakke, ville vi ikke forstått hva den snakket om. Despret har et mer håpefullt forslag. Hun foreslår at vi må befri oss fra tanken om at vi kan produsere «objektiv» kunnskap om dyr. For å kjenne dyr, må vi både bruke innlevelsesevnen og evnen til å la oss overraske over svarene. Vi må bryte ut av begrensete fortolkningsrammer der det er gitt hvordan ulike vesener står i forhold til hverandre.

Det er nemlig ikke bare i teorien eller de konkrete eksperimentene at spørsmålene stilles feil til dyr, men også ved de materielle og språklige strukturene som betinger vårt forhold og kjennskap til dyr.  Til tross for at dagens lovgivning av dyrevelferd inkluderer begreper som «respekt» og «egenverdi», og at det foregår kontinuerlig etisk bevisstgjøring innad i for eksempel forsøksdyrvirksomheten, er det mye som tyder på at de strukturene som betinger dyreforsøk ikke lager rom for nettopp det Despret etterspør: Tilrettelegging for et mer gjensidig og ikke-diskriminerende møte med dyrene.

I bunn og grunn så kan altså boken leses som en kritikk ikke bare av ulike fortidige, litt obskure eksperimenter med dyr, men mange av de grunnleggende prinsippene for eksperimentell vitenskap. Despret forsøker dermed å åpne opp sorte bokser, og med det foreslå at vi bruker innlevelsen i vår omgang med dyr for å kunne stille de riktige spørsmålene, og la oss bli overrasket over svarene.

Denne anmeldelsen er bare publisert digitalt, og er derfor ikke å finne i papirutgaven. 

En lengre versjon av anmeldelsen er publisert på Salongen.no: Hva sier dyrene? 

Les også: 

Unngår å snakke om jobben med forsøksdyr

Forsøksdyr: Konsensus kan bremse for fremskritt