Open science har vært en het potet en god stund, sier Helene Ingierd, sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT).

– Men i år skjer det veldig mye, særlig i EU.

Ideen om at forskning skal være åpen er et grunnprinsipp i forskningsetikken. Fenomenet Open Science derimot, er ifølge EU «en ny tilnærming til den vitenskapelige prosessen basert på samarbeid og nye måter å dele kunnskap ved å bruke nye teknologier og nye samarbeidsverktøy» (fra rapporten Open innovation, open science, open to the world – a vision for Europe).

– Dette kommer sterkt på policynivå, men forskersamfunnet har ikke helt vært med på samtalen, sier Ingierd.
– Åpenhet er jo en del av forskningens etos, men det er store omveltninger vi snakker om her, som vi bare ser begynnelsen av. Det er big science og big data, teknologi som vil gi oss en helt ny måte å gjøre vitenskap på.

Fraværende forskningsetikk

I januar i år deltok Ingierd på en workshop i Brussel om temaet open science, arrangert av den europeiske grenen av International Council for Science. Formålet var blant annet å involvere forskerne i samtalen.

Også De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) har sånne ambisjoner for kommende år. Open science er valgt ut som et av tre prioriterte arbeidsområder for 2018, og var tema for komiteenes årskonferanse i februar.

Helene Ingierd
Bilde: Helene Ingierd (foto av Lise Ekern)

– Open science er kjempebra på mange måter, sier Ingierd.
– Det kan gi kunnskapsutvikling, ny teknologi gjør at vi kan koble data på nye måter, og det kan bli lettere å sikre etterprøvbarhet når dataene er åpne.

Men:
– Det er ikke så mange som diskuterer de forskningsetiske utfordringene ved dette.

I klinsj med personvern

At deling av data kan komme i klinsj med personvern, er åpenbart. I mai kommer EUs nye personvernforordning. Allikevel har ikke dette dilemmaet blitt diskutert grundig.

– Kan det i det hele tatt la seg forene, tradisjonelle personvernkrav og åpen vitenskap? spør Ingierd.

– Data som i utgangspunktet ikke har noen personvernkonsekvenser kan være sensitive i nye settinger. Det betyr at skillet mellom personlige og ikke-personlige data blir vanskeligere å opprettholde i praksis. Jeg tror vi må tenke nytt om hva respekt for den enkelte innebærer i forskning, og hvordan vi kan ivareta det i et open science-regime.

Grete Alhaug fra Datatilsynet holdt innlegg om hvordan ideen om åpne data utfordrer lovmessige prinsipper om personvern på FEKs årskonferanse.

Hun var ikke særlig imponert over den norske nasjonale strategien om åpne data, som Kunnskapsdepartementet lansert i desember 2017. Én side i strategien er viet personvern. Det er også nevnt i avsnittet om strategiens første grunnprinsipp at «Forskningsdata skal være så åpne som mulig, så lukkede som nødvendig».

– Her står det bare ting vi allerede vet, sier Alhaug.
– Strategien problematiserer overhodet ikke hvordan problemene skal løses. Ja, vi skal dele data, men du skal følge personvern. Så da må dere bare passe på det. Det er fullstendig uklart hva slags regulering vi vil få av såkalte open data, men grunnprinsippene ligger der, og ingen har sagt at de ikke skal gjelde lenger.

Kan man dele og kommersialisere?

Den neste baugen er kommersialiseringen av forskning.

– Da NENT leste regjeringens langtidsplan om forskning merket vi oss at det var mye fokus på samarbeid med næringsliv og kommersialisering av forskning. Lar det seg forene med åpenhet? spør Ingierd.

– Her kan det oppstå store skiller mellom kravene til forskere som er finansiert av det offentlige, versus andre grupper. Det kan bli et urettferdig krav.

Erfaringen fra workshopen i Brussel tyder på at disse spørsmålene ikke diskuteres godt nok, hvis de i det hele tatt diskuteres, forteller Ingierd.

– Det virket som det er en holdning om at «dette løser vi etter hvert».

The European Open Science Cloud, der alle data fra offentlig finansiert forskning i EU skal samles, skal også etter hvert være tilgjengelig for flere enn forskere – for eksempel næringslivet.

– Ikke bare skal de først få lov til å holde tilbake data, av konkurransehensyn. Nå skal de også få tilgang til en hel haug med data fra offentlig finansiert forskning, påpeker Ingierd.
Sår tvil om forskningen

Det var da Stephan Lewandowsky begynte å forske på klimaskeptikere at han oppdaget det han kaller skyggesidene av open science.

– Jeg har alltid gjort mine data tilgjengelige for de som spør, slik man skal og bør gjøre, sa professoren under et åpent møte i regi av De nasjonale forskningsetiske komiteene i februar.

– Spiller det så noen rolle hva intensjonen til de som ber om data er? Hvis du hadde spurt meg for fem år siden, før jeg begynte å jobbe med kontroversielle temaer, hadde jeg svart nei.

Stephan Lewandowsky
Bilde: Stephan Lewandowsky (foto av Ida Irene Bergstrøm)

Men nå svarer han ja.

Den australske psykologen har forsket mye på folks forståelse av vitenskap, og hvorfor mange tror på ting som står i direkte motsetning til det forskning finner. Men etter at han i 2012 publiserte en artikkel om blant annet klimaskeptikere, rant forespørslene inn om å få se Lewandowskys data. Han får fremdeles forespørsler om innsyn i alt fra datasett til epostutvekslinger med andre forskere. Og han anklages for å ikke ville gi fra seg dataene sine.

– Det er bare tull, dataene mine er tilgjengelige ved et enkelt googlesøk. Detå be om mer data har blitt et verktøy for å undergrave forskning og forskningsresultater. Hvorvidt dataene faktisk er tilgjengelige, spiller ingen rolle. Anklagen om at de ikke er det, holder. Så lenge noen klarer å så tvil om et stykke forskning, mister folk tillit til den.

Politisk kontekst

Et av Lewandowskys hovedbudskap er at open science er politisk, og må forstås ut i fra en politisk kontekst.

– Mange som jobber med temaer som ikke er kontroversielle, og som offentligheten ikke har så stor interesse i, er naive med tanke på dette. De mener data bør være åpne, og ferdig med det. Men det øyeblikket noen bryr seg om det du forsker på, så blir dette med åpne data straks mer komplisert.

Som eksempel viser Lewandowsky til den amerikanske Data Access Act fra 1998, og Data Quality Act fra 2000. Begge initiert av tobakkindustrien, som ifølge han skal ha både skrevet utkast til lovtekst og lobbet for gjennomslag.

– Veldig mye i loven ser bra ut, helt til du kommer til punktet der forskning som er privat finansiert er unntatt.

Ifølge Lewandowsky er det stort sett industrien som benytter seg av loven for å få tilgang til data. Disse brukes så for å gjøre egne analyser. Tall kan manipuleres, og tobakk kan fortrenges som årsak til sykdom til fordel for genetiske eller andre tilfeldige faktorer.

Kan forårsake skade

Er det så farlig da, om klimaskeptikere plager forskerne med innsynsbegjæringer og tobakksindustrien gjør tendensiøse reanalyser til sin fordel?
Så absolutt, mener Lewandowsky.

– Massiv skade kan forekomme, og forekommer, når falsk usikkerhet sås om forskning.
Problemet er at selv om forskningen viser seg å være ganske sikker, og kan tilbakevise falske påstander og dårlige reanalyser, så er det ikke sikkert offentligheten hører på akkurat det øret.

– Interne forskningsdebatter og offentlige debatter opererer med helt ulike regler. Det øyeblikket offentligheten fester seg ved at det er en kontrovers, så blir oppfatningen den at her er det ikke enighet i forskningen – her debatteres fremdeles resultatene. Tobakksindustrien i USA klarte å utsette lovgivning på feltet lenge etter at forskning hadde klare svar om skadelige virkninger – fordi de klarte å gi et inntrykk av at her var det stor usikkerhet i forskningen.

– Forskere mister kontroll over dataene sine når de er fullstendig åpne. Noen ganger kan det faktisk ha alvorlige konsekvenser.

Regulere tilgang

Løsningen er ikke å slutte å dele data, understreker Lewandowsky. Han er selv initiativtaker til the Peer Reviewer's Openness Initiative, som går ut på at fagfeller bør nekte å vurdere forskningsbidrag som ikke når opp til en viss åpenhetsstandard rundt sine data.
Men vi må ta noen forbehold, mener psykologen og professoren. Vi må være klar over skyggesidene og potensielle misbruk.

– Vi krever av forskere at de skal være åpne om sin forskning, at de skal registrere analyseplaner og hypoteser på forhånd. Jeg mener vi kan kreve det samme av de som ber om dataene våre.
Lewandowsky ser for seg et potensielt nasjonalt organ som kan vurdere hvorvidt tilgang skal gis til kontroversielle data. Intensjonene til den som ønsker data utlevert bør være en del av vurderingen.

– Folk som ber om sensitive data må være kompetente, og de må arbeide i en institusjonell kontekst som kan holde dem ansvarlige, sier professoren.
Det er dessuten på tide at forskere melder seg på i samtalen, mener han.

– Vi må handle, ellers kommer andre til å gjøre det for oss. Og vi må både være klar over den politiske konteksten, og det potensielle misbruket av data. Motstandsdyktighet må bygges inn i systemet for åpne data, for å balansere mot det fiendtlige miljøet noen av oss jobber i.

Les også: 

Europeiske akademier: - Behov for mer fokus på etiske utfordringer ved åpen tilgang 

Open Access på norsk: Gratis til enhver pris? 

På vei ut av det lukkede universitetet 

Vil drive voksenopplæring