«En periode feiret vi en akseptert artikkel i gruppen med en vin til lunsj. Det måtte vi gi oss med», skriver Dag O. Hessen i boka si Sannhet til salgs – Et forsvar for den frie forskningen. «Vi var rett og slett for produktive på publiseringsfronten».

Dagens forskere løper rundt som på hamsterhjul, og produserer gjerne titalls artikler i året, skriver Hessen. Dog ikke som eneforfattere. Til sammenligning hadde Hessens eldre kollegaer kanskje en artikkel på trykk hvert tredje år.

Om det er mer misbruk av forfatterskap nå enn før er nok ikke mulig å slå fast. Men mulighetene er flere. Sammen med en eksplosjon i antall artikler som publiseres årlig, har også antall forfattere per artikkel økt eksponentielt. Mengder av artikler har hundrevis av forfattere, flere har mange tusen.

Alle undersøkelser om vitenskapelig uredelighet eller integritet i forskning som undertegnede kjenner til finner at misbruk av forfatterskap er utbredt. Forskjellene innen fag og disipliner er betydelige, men flere studier finner at misbruk av forfatterskap forekommer i noen grad over hele linja. Makt er et nøkkelord. Jo høyere opp i hierarkiet, jo mer sannsynlig at du er den som får et æresforfatterskap. Jo lavere i hierarkiet jo mer sannsynlig at du er den som tilbyr det.

Så hva er løsningen?

Det finnes kriterier for forfatterskap. Forskningsombud kan megle og løse konflikter når de oppstår. Noen mener at artikler bør ha lister over bidragsytere, i stedet for forfattere. Å avtale forfatterskap tidlig i prosessen skal visst være lurt.

Men dette er plaster på såret. Det er Hessens hamsterhjul vi må til livs.
«En skitten sannhet gjennomsyrer akademisk publisering», skrev Brian C. Martinson i Nature i oktober i fjor. «Vi skriver artikler for å oppnå status på en akademisk markedsplass». En gang før i tida handlet forfatterskap om å dele kunnskap. I dag handler det om å skaffe seg vitenskapelig valuta, skriver Martinson.

Hamid Reza Karimi publiserte nesten 150 artikler i 2014 – stort sett som medforfatter til kinesiske kolleger. Granskingsutvalget fant at Karimi ikke hadde opptrådt vitenskapelig uredelig, men de benyttet anledningen til å avgi systemkritikk. Vitenskapelige publikasjoner fungerer som et valutasystem, skrev de. Måten dette brukes på, blant annet av offentlige aktører, kan føre til at forskere og institusjoner «gjør forskningsetisk uheldige tilpasninger for å sikre høye publiseringstall». Utvalget oppfordrer Kunnskapsdepartementet til å gå gjennom forvaltningen av den nasjonale publiseringsindikatoren. Det mente tidligere politisk ledelse i Kunnskapsdepartementet at det overhodet ikke var behov for. Men problemet og oppfordringen består.

Det er imidlertid ikke nødvendig å vente på politikerne. Her er det spillerom for at landets frie universiteter og Forskningsrådet går i spissen og blir med i utviklingen av nye former for kvalitetsvurdering som diskuteres i stadig større grad, verden over.