I løpet av 2000-tallet har det skjedd en juridifisering av forskningsetikk. Den første forskningsetikkloven kom i 2006, og en ny sådan trådte i kraft tidligere i år. I 2009 kom helseforskningsloven som lovfestet krav om forhåndsgodkjenning av medisinsk og helsefaglig forskning.
Men jussen er en strek. En grense. Etikken er refleksjon. Et rom.
Etikken er rådgivende. Jussen feller dom.

Da helseforskningsloven kom var planen blant annet at mer forskning enn før skulle behandles av det medisinske og helsefaglige forskningsetiske systemet bestående av syv regionale (REK) og en nasjonal (NEM) komité. Men en snever tolkning av loven har ført til det motsatte. I forrige nummer av Forskningsetikk sa Dag Bruusgaard, leder i NEM, at jussen ble ganske dominerende etter at loven kom. I dette nummeret kan du lese om frustrerte forskere som står på feil side av grensa for det som defineres som innenfor loven, og som dermed ikke får godkjenningen de ønsker. Hvor etikken har havnet i det hele, er uklart.

Før Helseforskningsloven kom i 2009 var REKene først og fremst rådgivende, som det øvrige forskningsetiske systemet. Med ny lov kom en ny standard: forhåndsgodkjenning. Men hva innebærer egentlig en slik godkjenning? Er forskningen mer etisk fordi den er forhåndsgodkjent? Er et prosjekt mer etisk fordi det er i tråd med loven?

De som ønsker behandling i REK-systemet fremholder at det viktigste er at de ønsker en etisk vurdering fra en uavhengig instans. For å beskytte forskningsdeltakere, og fordi etisk forskning er god forskning. Også er det en liten ting til. Nemlig at de som betaler for forskningen og de internasjonale tidsskriftene, krever en slik godkjenning. I hvor stor grad er behovet for forhåndsgodkjenning et ønske om ryggdekning fra ulike instanser? Forskere og forskningsinstitusjoner inkludert?

Idet dette nummeret av Forskningsetikk går i trykken, ser det ut som at tre prosjekter ved NTNU som trenger en forhåndsgodkjenning vil få medhold i klagen sin til NEM, og at REK dermed må behandle dem. Spørsmålet er om dette bare er en strek som flyttes, slik at noen få flere prosjekter av lignende karakter kan havne innafor. Eller om det åpner rommet for refleksjon.

«Vi må løfte blikket og spørre hva vi er til for», sier Berge Solberg, professor i medisinsk etikk og nestleder i NEM på side 24. «Deretter kan vi tolke loven i lys av det svaret».