Av: Anton Krag, Zoolog og Daglig leder i Dyrevernalliansen, Oppnevnt som nasjonal ekspert for forsøksdyrforvaltning av Mattilsynet 

Det er ikke lenge siden forskningsmiljøer stilte spørsmål ved om pattedyr følte smerte, stress og angst. Dagens forskere derimot legger til grunn at Norges vanligste forsøksdyr – laksen – fortjener smertelindring. Tvilen kommer individet til gode, selv om fiskens smerteopplevelse fremdeles medfører en viss akademisk debatt. I dag er det bred enighet om at det ikke er likegyldig for noen dyr at de lever på en steril forsøksdyravdeling eller blir utsatt for et inngripende forsøk. For å sette det på spissen: alle er enige om at dyreforsøk er et onde – det som skiller ståstedene våre i dag beror på hvor vitenskapelig nødvendig eller dyreetisk forsvarlig vi mener at dyreforsøk er.

Det er heller ikke lenge siden forskningsmiljøer anså det som utenkelig å drive biomedisinsk nyvinning uten forsøksdyr. Så sent som i 2013 skrev Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) i sitt høringssvar til ny forsøksdyrforskrift at de anså det som «bemerkelsesverdig» at regelverket hadde fullstendig erstatning av dyr i vitenskapelige formål som mål. I dag har Norge en lovfestet nullvisjon, og NENT har samme perspektiv i sine nye retningslinjer for dyreforsøk, som nå er ute på høring.

Bruker stadig flere forsøksdyr

Holdningene i forsøksdyrdebatten har med andre ord utviklet seg enormt de siste par tiårene. Det ville være naturlig å anta at den positive trenden i samfunnsdebatten brakte med seg reelle forbedringer for forsøksdyrene, og en økt innsats for alternativer til dyreforsøk. La oss se litt nærmere på status for forsøksdyr i Norge:
Antallet forsøksdyravdelinger i Norge er uendret de siste årene. De omlag 65 institusjonene bruker tilsammen stadig flere forsøksdyr, særlig fisk. Antallet genmodifiserte dyr er også økende. Denne dyregruppen belastes ofte vel så mye av å leve med sine genetiske disposisjoner som det å delta på selve eksperimentet. Det har heller ikke vært noe tydelig nedgang i de verste dyreforsøkene, som medfører betydelig eller vedvarende smerte.

Gode og oppdaterte tall mangler fordi Mattilsynet, som siden 2015 har hatt eneansvar for forsøksdyrforvaltningen, ikke lenger har ressurser til å innhente eller publisere lovpålagt statistikk. Når Mattilsynet møter dyreetiske utfordringer, for eksempel i søknader om forsøk med dyr, eller i forbindelse med tilsyn, har etaten ingen uavhengig nasjonal ekspertkomité å innhente råd fra. Det tidligere Forsøksdyrutvalget ble nedlagt for to år siden.

Sjømatsatsning trumfer dyrevelferd?

Internasjonalt har fokuset økt på de vitenskapelige svakhetene ved dyreforsøk som metode. Mange systematiske litteraturgjennomganger har kritisert dyrestudier for manglende overføringsverdi til mennesker. Mange dyreforsøk er så dårlig beskrevet at de i praksis ikke er reproduserbare, og dermed vitenskapelig verdiløse.

Det har vært mye oppmerksomhet om forsøksdyrenes levekår. Tidligere var det nok å sørge for fravær av dårlig dyrevelferd, mens fokuset i dag er å tilby dyr positive opplevelser. Miljøberikelse, sosialt miljø og dyrebaserte velferdsparametere er noen stikkord.

Mens EU har brukt milliarder av euro på å utvikle alternative metoder til dyreforsøk, har ikke norske myndigheter øremerket én krone til samme formål. Ingen norske akademiske institusjoner eller private forskningsaktører peker seg ut med noen sterk satsing på dyrevelferd.

Tatt i betraktning at Norge som nasjon er en av de største forbrukerne av forsøksdyr i Europa, bidrar vi forbausende lite til målrettede alternativer til dyreforsøk. Norge burde være et foregangsland, særlig med tanke på alle de millioner av forsøkslaks som lider og dør hvert år for å bygge oss opp som sjømatnasjon. Det finnes sikkert mange forklaringer på tiltaksløsheten i forsøksdyrspørsmål, men det er legitimt å spørre om ikke norske forskningsmiljøer, myndigheter og politikere hviler på laurbær av konsensus.
For å unngå et skifte i den offentlige debatten om dyreforsøk i Norge, der vi igjen ser steile fronter, bør forskningsmiljøer og kommersielle forbrukere av forsøksdyr vise større samfunnsansvar. I dagens samfunn er det ikke tilstrekkelig å vise til at man følger et selvsagt regelverk og praktiserer de evinnelige 3Rene – Reduction, Replacement, Refinement.

Les reportasjen om dyreforsøk fra forrige nummer av Forskningsetikk: Unngår å snakke om jobben med forsøksdyr