Våren 2012 får museumsdirektør Per Karsten ved Historiska museet i Lund et brev. Det er en kopi av Fylkeskommunens beslutning om å tillate at Lunds Domkirke flytter en gammel kiste ut av krypten for å gravlegge den på kirkegården. Kirken trenger gravplassen til andre formål.
I kisten ligger biskop Peder Winstrup.

En tilfeldighet vil ha det til at museets antikvar Andreas Manhag samme dag får se et bilde av en tidligere ukjent åpning av Winstrups kiste.

– Vi visste at kisten var blitt åpnet i 1833, men bildet viste at den ble åpnet
på nytt en gang på 1920-tallet. Og liket så fortsatt ut til å være i bemerkelsesverdig god forfatning, forklarer Karsten.

I løpet av noen sekunder får han ideen til et nytt prosjekt: å undersøke biskopen mer enn 330 år etter hans død.

– 1600-tallets arbeidsnarkoman

Peder Winstrup var storkar i Lund. Da han døde i 1679, 74 år gammel, hadde han bak seg et mangslungent virke som biskop i Danmark og Sverige. Han var professor i fysikk og filosofi, forfatter, poet, papirprodusent, boktrykker og turistguide, for å nevne noe. I tillegg var han sentral som en av grunnleggerne av universitetet i Lund.
– Jeg kaller ham gjerne 1600-tallets arbeidsnarkoman, og et ekte renessansemenneske, sier Karsten.

Karstens idé var å undersøke Winstrup medisinsk. Om han var så vel bevart som bildet antydet, kunne han ha med seg spennende informasjon i graven om livet og døden på 1600-tallet. Hvorfor døde han? Hvorfor var levningene i så god forfatning?
– Kisten med Winstrup kunne være et medisinhistorisk arkiv. Vi fryktet at denne kunnskapen ville gå tapt om han ble begravet uten videre, sier Karsten.

Trøbbel med loven

Før prosjektet kan komme i gang, trenger forskerne godkjenning både fra Domkirken og Fylkeskommunen. Men aller først må det avgjøres om kirken i det hele tatt skal få anledning til å flytte og begrave kisten.

Riksantikvarembetet og Fylkeskommunen behandler saken, og godtar etter hvert kirkens ønske om flytting. Forutsetningen er at selve ytterkisten skal bevares i Domkirkemuseets samlinger. Kisten er nemlig å anse som kirkelig inventar av høy kulturhistorisk verdi – hva som hender med innholdet, er derimot ikke et tema. I boken Peder Winstrup – Historier kring en 1600-tals mumie beskriver Karsten det absurde i dette:
«Hvordan kunne loven gi mulighet til å spare og verne en kiste, men samtidig ødelegge dens innhold?»

Da søknaden fra Historiska museet kommer, henviser Riksantikvarembetet til begravelsesloven og kirkens eget forvaltningssystem. Men heller ikke her finnes svar.
– Behandlingen av levningene havnet i et lovmessig vakuum, forklarer Håkan E Wilhelmsson, tidligere domprost i Lund og kirkens representant i prosjektet.

Kulturminneloven gjelder i hovedsak gjenstander som er fra før reformasjonen (1537), mens begravelsesloven gjelder levninger fra relativt nye begravelser (se faktaboks for norske forhold). Konklusjonen blir at kirken selv må avgjøre saken. Lunds domkirke setter dermed ned en gruppe som blant annet skal vurdere de etiske spørsmålene knyttet til den vitenskapelige undersøkelsen, forteller Wilhelmsson.

Det er ikke uvanlig å gjøre forskningsanalyser av menneskelige levninger fra for eksempel kongegraver. Også det å vise frem levninger for allmennheten er vanlig flere steder i Europa, i museer, men også i noen kirker. I Sverige skal de i gang med å utarbeide felles retningslinjer for håndtering av menneskelige levninger. Museene har visse etiske parametere de forholder seg til: hvordan behandles kroppen, kan den identifiseres, hvilken tid er den fra, hvilken religiøs og etnisk tilhørighet har vedkommende og hvordan kom materialet inn i samlingen.

Lunds domkirke bruker begravelsesloven som et utgangspunkt.
– Kirkens etiske grunnholdning er at et begravet legeme skal beskyttes. Hele begravelseslovgivningens idé handler om dette. Unntaket er rettsmedisinske undersøkelser. Det å flytte levninger eller aske i etterkant, er en omstendelig juridisk prosedyre. Kirkens etiske utgangspunkt er at gravfreden respekteres.
I tilfellet Winstrup var gravfreden imidlertid allerede brutt – kisten var både flyttet og åpnet ved flere anledninger tidligere. Kirken undersøkte også om Winstrup hadde slektninger som måtte tas med på råd.
– Hans slekt var utdødd. Men vi var i kontakt med slektninger av Winstrups kone. De ble informert, og har fulgt prosjektet med interesse, forteller Wilhelmsson.

Til sist gjelder vurderingen forskningsprosjektet som sådan.
– Kirken er positiv til all ny kunnskap, og om slik kunnskap kunne fremskaffes uten at man ga avkall på kirkelige verdier som respekten for en begravet person, kom vi til at vi under visse forutsetninger kunne bidra til et vitenskapelig studium, forklarer Wilhelmsson.

Forutsetningene er at undersøkelsene skal foregå i et visst tidsrom før levningene leveres tilbake til kirken, og forskerne skal følge vanlige prosedyrer for rettsmedisinske undersøkelser.

Foster i kisten

I november 2013 gjør museet en forundersøkelse, og åpner kisten for første gang. De kan konstatere at biskopens kropp er svært velbevart.

– Det var et spennende øyeblikk! Han så jo nesten ut som han sov, forteller Karsten.
Biskopen hadde fortsatt hår og skjegg intakt, han var kledd i vakre silkeklær, og lå på en madrass av ulike vekster.
11. september 2014, med et stort pressekorps til stede, blir innerkisten med biskop Peder Winstrup flyttet til Historiska museets konserveringsavdeling, der temperatur og luftfuktighet nå er justert i tråd med forholdene i kirkens krypt.

Biskop Peder Winstrup i kisten drøyt 330 år etter sin død

Forskningsgruppen kan etter hvert slå fast at flere forhold har bidratt til den uvanlige bevaringen.
– Winstrup lå syk i to år før han døde, og var avmagret. Dermed har han nærmest begynt å tørke inn før han døde. I tillegg døde han i desember og ble begravet i januar, under en svært kald klimatisk periode. Dette har også hindret forråtnelsen. Dessuten kan plantene i madrassen, som humle, lavendel, malurt og mynte, ha bidratt til den konserverende effekten, forteller Karsten.
Innerkisten har også en bred luftespalte under. Forskerne mener alt var tilrettelagt for at biskopen skulle holde seg best mulig mens han lå på paradeseng. Han skal vise seg å være en av de fem best bevarte mumiene fra hele 1600-tallets Europa, ifølge Karsten.

Nå kommer historien frem, lag for lag. Samtidig er forskergruppen opptatt av å behandle levningene med respekt. Derfor studerer de prestedrakten, men lar det innerste laget med tøy være. Under håndsydde skinnhansker er jevne, pene negler. Luen er laget fra ryggstykket av silkejakken, ettersom tøy var dyrebart. Skjult av den ene albuen, ligger en pose med fem tenner, kanskje biskopens egne, til bruk i etterlivet.

Videre blir biskopen sendt til CT-skanning. Utrolig nok er de fleste indre organene bevart. Men skanningen viser at biskopen neppe hadde «levd som han lærte» - nøysomt og enkelt.
– Han hadde bare åtte tenner igjen i munnen, og de hadde digre hull. I tillegg hadde han slitasjegikt i knær og hofter, og plakk i mange større blodårer. Galleblæren hans var full av stener. Han var jo svært velstående, og hadde nok vært glad i mat og søte viner, noe også historiske tekster om ham forteller, sier Karsten.

Skanningen viser også et annet lite skjelett, et foster, gjemt under biskopens føtter. Dette speiler en praksis som var vanlig også i Norge helt frem til 1970-tallet. Foster kunne plasseres i andres kister for å få ta del i kirkens seremonier. Det trengte ikke være noe slektskap mellom de to. DNA-analysen av fosteret i Winstrups kiste er ikke klar, og om de to var i slekt er derfor ennå uvisst.

Dill og edderkopper

Peder Winstrups kiste viser seg å romme forskningsmateriale for flere: 37 ulike plantearter fra 1600-tallets hage, 51 arter av insekter og edderkopper, en rekke ulike bakterier og parasitter. Disse forteller om tradisjoner, men kan også si noe om artenes genetiske forandringer de siste århundrene, om bakteriefloraen folk levde med, og om hvilke parasitter de var plaget av.

Etter å ha arbeidet med levningene i mer enn ett år, har Karstens forskergruppe fått et spesielt forhold til biskopen.
– Vi har fått et nærmest personlig forhold til ham og betraktet til slutt Winstrup som en av personalet, sier Karsten.

For å dele opplevelsen med flest mulig, ber Historiska museet om tillatelse til å vise Winstrup for publikum én dag.
På vegne av forskergruppen, skriver Karsten:

«Gjennom hele året har jeg fått daglige forespørsler fra allmennheten om muligheter til å få se denne sentrale historiske skikkelsen og få ta del i forskningsresultatene. Det er derfor svært viktig at både allmennheten og det akademiske samfunnet får en siste mulighet til å vise respekt for den mann som både by, kirke og universitet har så mye å takke for og få fornemme en sterk undring foran en av Europas best bevarte mumier innen mulighetene forsvinner... »

Etter at kirken igjen har forvisset seg om at verdighet og sikkerhet vil bli ivaretatt, får Historiska museet gjennomslag for sitt ønske.
Den aktuelle desemberdagen er det lange køer. Mer enn 3500 besøkende kommer for å se Peder Winstrup. I alt anslår museet at 400 millioner personer har fått høre om prosjektet gjennom formidling nasjonalt og internasjonalt.

Den enorme interessen har også overbevist kirken om at levningene må tas vare på for fremtidige generasjoner. Den 11. desember 2015, plasseres den nye kisten med biskop Peder Winstrup tilbake i Lunds domkirke.

 

Mange lik, også i norske kirker

I Norge var det vanlig å begrave folk i kirkekjellerne frem til 1805.
Men det var en eksklusiv affære.
Tradisjonen kom etter kristningen av landet, og tidligere seniorforsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning Berit Sellevold beskriver bakgrunnen slik:
«De levende kunne gjennom bønner og botsgjerninger hjelpe de døde som befant seg i skjærsilden. (...) En kistegrav inne i kirkerommet var forbeholdt de som var aller viktigst i samfunnet. (...)Kistene kunne plasseres åpent i kirkerommet, eller settes ned under kirkegulvet, i egne gravkrypter eller i gravkapeller.»

Med reformasjonen forsvant ideen om skjærsilden, men tradisjonen med kister i kirken ble opprettholdt. En mulig forklaring, er at dette var en god inntektskilde for kirkene.

Men i 1805 var det slutt. Da vedtok kong Christian den 7. et forbud mot å sette ned lik under kirkegulvet. Begrunnelsen var at kongen ikke lenger fant det sømmelig å benytte bygninger innviet til «det Høyeste Væsens Dyrkelse» som «Gjemmested for råtnende Legemer».

Levningene er imidlertid fortsatt på plass mange steder. I 2009 sendte Berit Sellevold spørsmål til 434 kirkelige fellesråd og menighetsråd om hvor mange som hadde kister med levninger i kirken. Hun fikk svar fra 145, 34 bekreftet at de hadde slike kister.
Og som i Sverige, havner dette materialet «mellom to stoler»: Kulturminneloven verner alt som er fra førreformatorisk tid (før 1537). Andre levninger som ikke er vernet av særlover (som samiske levninger og krigsgraver), står uten vern. Det blir opp til den enkelte menighet og de kirkelige fellesrådene å forvalte dem.

I Norge har vi et Nasjonalt utvalg for forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget). De har utarbeidet egne retningslinjer for forskningen, og har nylig sendt på høring en Veileder ved funn av menneskelige levninger.

Kilder: Overjordiske begravelser – et potensielt forvaltningsproblem, Berit Sellevold, i NIKU Tema 39: Kulturarv, kulturminner og kulturmiljøer - Presentasjoner fra NIKUs strategiske instituttprogrammer 2006–2010, arkeologi.blogspot.no

Les også: 

Fikk kjeft for å vaske hodeskalle

Skjelettene skal fram i lyset

Vil spare samlingen