Les også hovedsaken: Internett: Offentlig, men ikke fritt vilt

I 2000 deltok professor Charles Ess på et av de første møtene i det som skulle bli the Association of Internet Researchers (AoIR) i Kansas, USA. Han fikk oppgaven med å lede en arbeidsgruppe som skulle utvikle etiske retningslinjer for forskning på internett. De var klare i 2002.
– Og så eksploderte alt. Og det har fortsatt å eksplodere. Sosiale medier kom på banen i 2005. Rundt 2008 hadde en stor andel av folk tilgang til internett via mobiltelefonene sine. I 2010 kom Big Data. Alt dette har brakt med seg nye forskningsmuligheter, men også etiske dilemmaer.

Ved AoIRs siste møte, i Estland i høst, var blant annet forskeres sikkerhet et tema.
– Forskere som forsker på høyreekstremisme eller terrorister, eller til og med bare menn som spiller mye dataspill, kan utsettes for mye hets dersom de får vite om forskningen og ikke liker det. Forskere og journalister kan fort befinne seg i en posisjon som måltavle for voldsomme heksejakter. Så det er viktig
å ha med seg at vi også må beskytte forskerne og forskningen, sier Ess.

Han omtales gjerne som en av de fremste akademikerne på feltet internett og etikk, og har i flere år vært rådgiver til EU-prosjektet Voxpol – Violent Political Expression Online.

Etikk i publisering

Ess har ikke tidligere hørt om FFIs forsøk på å forske på fremmedkrigere, men er ganske sikker på at man i Voxpol ikke ville insistert på at forskningsobjektene skulle informeres.
– Min mening her er at det er greit å samle data om disse folkene hvis du sørger for å anonymisere så de ikke kan identifiseres. Nye metoder for å samle og lagre, og til slutt ødelegge sånne data er ganske gode. Det er ikke mulig å sikre data 100 prosent, men det vi har er godt nok, sier professoren.
– Hvis du har anonymisert tilstrekkelig mener jeg det holder. Så vidt jeg vet er det en ganske standard holdning i dag.

Derimot ville han krevd at individer ble kontaktet dersom sitater fra dem eller annen informasjon som kan lede til identifisering skulle brukes i fremstillingen av forskningen.
– Det er forskjell på etikk i innsamling, og etikk i publisering av data, sier Ess.
– Hvis det er viktig å sitere direkte, bør man kontakte personen sitatet er fra, og få samtykke. Da må forskeren foreta en vurdering og veie den viktigheten opp mot en eventuell risiko man utsetter seg selv for ved å ta kontakt.

Populære norske retningslinjer

Da de første norske retningslinjene for forskning på internett kom i 2003 fikk Ess hjelp av en dansk student til å oversette dem til engelsk, og har vært en ivrig promotør siden.

– Så vidt jeg vet er dere det eneste landet som har nasjonale retningslinjer for forskning på internett. Jeg høres ut som en norsk patriot når jeg snakker om dem. Dere var tidlig ute, og de er svært gode.
I en sak på Nature.com nylig er Ess intervjuet om at det i disse dager har blitt svært så populært å lage retningslinjer for forskning på internett. Flere av disse henviser til NESHs retningslinjer.
Noe av det som er så spesielt med dem, mener Ess, er at mennesket omtales som del av en større sammenheng, som et relasjonelt vesen.
– På engelsk har vi ordet privacy, og lover knyttet til individet. Her bruker dere ikke begrepet privathet, men privatlivet. Og dere har en intimsfære. Det har vi ikke på engelsk, det ville bare bli oppfattet som noe seksuelt. Det er dette vi må beskytte – privatlivet, og de nære relasjonene. Ikke bare individet.

Les også: Forskere kan få større ytringsfrihet med ny personvernforordning