Les også hovedsaken: Røvertidsskrifter truer vitenskapens legitimitet

I 2013 skrev Stefan Eriksson, universitetslektor ved Uppsala Universitet, en bok om etikk og vitenskapelig publisering. Han nevnte ikke fenomenet røvertidsskrifter i det hele tatt.

Så fikk han en rar innbydelse til å skrive for et ukjent tidsskrift. Han googlet. Han fant Beall's list. Han fant drøssevis av artikler som advarte mot dette.
Eriksson begynte å skrive om fenomenet, og ikke minst forelese om det. Da kom epostene med spørsmål: «Er det ok å publisere i dette tidsskriftet tror du?».

– Jeg merket at folk ble lurt hele tiden, forteller Eriksson.

Så ble han lurt selv.

– Det skulle lages en internasjonal organisasjon for publiseringsetikk, som jo er det jeg jobber med. Jeg sa glatt ja til å bli en founding member, det så spennende ut.

Etter noen uker og litt mer undersøk­elser innså han at det var tull, en dekk­operasjon for å gi ut tulletidsskrifter.

– De klarte å lure meg og. Folk må bli advart mot dette, tenkte etikkforskeren.

En kollektiv fagspesifikk svarteliste

I foredragene sine pleide han å si at alle fag må ta ansvar for å lage svartelister på sine områder.

– Det er lett å diskreditere Beall, han er en person, han er bibliotekar, hva kan han om alle verdens fag? Etter å ha snakket om dette en stund tenkte jeg at jeg får vel ta ansvar selv, for mitt fag.

Resultatet var blogginnlegget «Where to publish or not to publish in bioethics», publisert på The Ethics Blog ved Uppsala Universitet. Blogginnlegget ble publisert første gang i 2016, og oppdatert i 2017. Planen er å oppdatere årlig.

Innlegget kunne ikke være en ­en-manns­-operasjon, mente Eriksson. Med seg på laget fikk han derfor sin kollega Gert Helgesson, professor i medisinsk etikk ved Karolinska Institutet. I tillegg har han rekruttert anonyme personer som leser gjennom og vurderer lista. Til slutt involveres også professor­enes studenter, som tar kursene deres i forskningsetikk. En av oppgavene på kurset er å se på og bedømme tids­skriftene ut i fra kriterier.

– Denne lista er uttrykk for en kollektiv mening, understreker Eriksson.

Lite kunnskap blant forskere

Mangelen på kunnskap om utfordringene i den vitenskapelige publiserings­industrien er fremdeles stor, ifølge Eriksson.

– Folk blir fortsatt overrasket når jeg forteller om dette. Forskere leser forsknings­artikler innenfor sitt lille fagfelt, de har ikke tid til å lese etikk­blogger og ledere i tidsskrifter som skriver om akademisk publiseringskultur.

Frykten er å bli saksøkt.

– Det er en reell uro. Andre har blitt saksøkt. Jeg har stålsatt meg på at jeg må være forberedt på det.

Les også: 

Open access på norsk: Gratis til enhver pris?