Å forske på en så sårbar gruppe som surrogatmødre i India brakte med seg daglige forskningsetiske dilemmaer, forteller Kristin Engh Førde.

– Jeg måtte reflektere fortløpende, og flytte meg mellom posisjonen som forsker og medmenneske. Det fantes ingen fasit eller oppskrift for hvordan jeg skulle løse utfordringene jeg møtte.

I 2015 ble det forbudt for utlendinger å benytte seg av surrogati i India. Men da sosialantropologen gjorde feltarbeid i 2012 og 2013 var kommersiell surrogati fremdeles en stor industri, med mange skandinaviske kunder.

– Hvilken forskningsetisk ballast hadde du?
– Jeg hadde gått gjennom formelle godkjenningsprosesser som man må, og fått spørsmål knyttet til det tekniske ved å innhente samtykke, oppbevaring av data og sånt. Men det er påfallende hvor lite de formelle prosessene, som blir stadig viktigere også i mitt fagfelt, ligna noe på det de liksom skal forberede deg på. De virkelige dilemmaene ligger langt bortenfor sånne ting.

– Hva var de største dilemmaene du opplevde?
– Å forske på en stigmatisert gruppe som jeg kunne skape store problemer for. Jeg hadde dekkhistorier jeg fortalte folk når jeg var med informantene rundt omkring. 

Intervjuene skulle foregå på et privat sted med forsker, assistent, kanskje tolk og intervjuobjekt til stede. Men kvinnene ville verken møte meg i sitt eller mitt hjem, ikke på café eller i en park. De var livredde for å bli avslørt. Løsningen ble å møtes hjemme hos en tidligere surrogat som mange kjente.

Kvinnene tok også gjerne med seg noen, barn, en søster, en venninne. Det føltes tryggere enn å møte meg alene. Så det var folksomt på intervjuene. Det er et eksempel på at de formelle prosessene kan ta feil. Noen ganger er en pragmatisk vurdering av hele situasjonen det forskningsetikk går ut på.

– Når dilemmaene var så store med surrogatene, ble det litt mindre vanskelig med de norske informantene?
– Ja. Jeg fikk merke veldig hvor mye makt-balansen mellom forsker og de man forsker på har å si. Surrogatene var fattige analfabeter, de fleste, og det gjorde dem mye mer sårbare, både i møtet med meg på feltarbeid og det jeg har skrevet om dem, som de aldri får lese. Men også de såkalte intenderte foreldrene var i en sårbar situasjon. Jeg måtte passe på å ikke trå for nære, selv om folk inviterte meg langt inn i privatlivet sitt.

Men en sak var veldig krevende. Et foreldrepar i Norge som jeg kjente, sendte en melding og spurte om jeg kunne ta vare på barnet deres dersom det ble født før tida, og de ikke rakk å komme fram til Mumbai før det ble født. Jeg kjente at det ville jeg helst slippe, det opplevdes som en sammenblanding av roller som føltes ukomfortabel og uprofesjonell. Jeg diskuterte dette masse med en kollega. Det jeg landet på var at når du skal tenke etikk så kan du ikke være nøytral, i hvert fall ikke når du møter sårbarhet og smerte. Du må ta parti med den som er mest sårbar. I dette tilfellet var den mest sårbare et spedbarn som risikerte å bli liggende nyfødt og alene på et sykehus. Hvis jeg kunne hjelpe til med det så var det riktig å si ja.

Nå ble ikke dette barnet født for tidlig, så det ble aldri aktuelt. Men det viser hvor komplekst forskningsetikk er. Det er sjelden veldig klare svar på hva man skal gjøre.

– Ville du gjort noe annerledes neste gang?
– Jeg fikk innpass på en klinikk i Mumbai under streng monitorering og kontroll. Jeg gjennomførte noen intervjuer som jeg ikke brukte i avhandlingen, fordi jeg følte de var innhentet på en uforsvarlig måte. Jeg vet ikke sikkert om kvinnene ønsket å bli intervjuet eller om legen hadde «beordret» dem til det. Legen, som både var behandler og arbeidsgiver, var tolk, og mine spørsmål dreide seg om potensielt veldig sensitive temaer.

Flere av disse surrogatene brast i gråt under intervjuene. Det skjedde også i de andre intervjuene, men utenfor klinikken opplevde jeg ikke tårene som uttrykk for at intervjuene var smertefulle eller plagsomme. Snarere tvert imot, mange av surrogatene fortalte at de satte pris på å snakke med noen om sine erfaringer. I ettertid tenker jeg at jeg ikke burde intervjuet kvinnene på klinikken. Kanskje jeg gjorde noe litt verre for dem.

– Hvilke råd vil du gi til andre?
– Man skal holde sin sti rein med alle mulige formelle prosesser. Men de aller fleste feltarbeid som involverer interaksjon med mennesker krever uendelig mye mer av deg enn det. Det er et kjempeansvar som man egentlig står litt alene i.
Og husk at de fleste feil ikke er uopprettelige. Man må regne med å trå feil av og til, men det er mye man kan gjøre for å ordne opp i ting også.

Les flere intervjuer med stipendiater: 

Hun forsket på vennene sine 

- Vi må forske på syke barn

- Går ikke i knas av å delta i forskning