Forvaltingen av forskningsetikken har et Janus-ansikt: Det ene ansiktet er vendt fremover rettet mot å fremme forsvarlig forskning. Det andre er vendt bakover mot gransking av uredelighet slik det er definert i forskningsetikkloven.

Også forebyggingen kan han ha ulik form: Enten veiledende med utgangspunkt i forskningsetiske retningslinjer, eller som godkjenning i tråd med juridisk lovverk.

Systemet bygger både på akademisk selvregulering og juridisk lovregulering, og denne dobbeltheten kan skape forvirring om forskningsetikkens autoritet og legitimitet: Er forskningsetikk en forutsetning for god forsking? Er forvaltningen av forskningsetikk til hinder for fri forskning?

Hva er forskning på mennesker?

I Ethical Imperialism viser den amerikanske historikeren Zachary M. Schrag hvordan denne dobbeltheten er uttrykk for motstridende posisjoner og perspektiver, som har preget utformingen av det forskningsetiske systemet i USA siden 1960-åra.

Han beskriver på den ene siden det normative fundamentet i forskningsetikken med Belmont-rapporten (1979) som identifiserte tre grunnleggende prinsipper for forskning som involverer mennesker: Respect, benificience og justice. Og han skisserer på den andre siden den parallelle utviklingen av forvaltningen i USA med såkalte Institutional Review Boards (IRB): – uavhengige etiske komiteer som skal forhåndsgodkjenne alle prosjekter med forskning på mennesker. Men hva er «forskning på mennesker»?

Systemet ble opprinnelig utviklet for regulering av medisinsk forskning. Forskere fra andre fagområder, spesielt innen samfunnsvitenskap og humaniora, var kritiske, men de var i liten grad involvert og ble ikke hørt. Tvert imot ble de overkjørt, hevder Schrag.

Det var altså ikke snakk om å implementere en felles forskningsetikk, men snarere en form for imperialisme hvor den medisinske etikken gradvis, i løpet av 1980- og 90-åra, innrullerte de andre forskningsområdene i et system med lovregulering og kontroll.

Lag på lag med imperialisme

Formålet med boka er å åpne for en bredere debatt om forskningsetikk på samfunnsvitenskapenes og humanioras egne premisser. Perspektivet er kritisk, men samtidig velbegrunnet og godt dokumentert med arkivmateriale, primærkilder og intervjuer med sentrale aktører.

Tittelen er flertydig og tematiserer imperialisme på flere nivå: Fra politikk til forskning, fra klinisk medisin til all medisinsk forskning, fra medisin til andre fagområder, internt i samfunnsvitenskapene fra kvantitative til kvalitative studier, og fra «forskning på mennesker» til humanistisk forskning. Samtidig har motstanden mot det amerikanske systemet vært sterkest blant historikerne. Så hva står egentlig på spill? På hvilken måte er IRB-systemet uegnet for samfunnsvitenskap og humaniora?

Trussel mot akademisk frihet

Helt generelt favoriserer IRB-systemet kvantitativ samfunnsforskning basert på spørreundersøkelser, kontrollerte eksperimenter og statistikk, mens kvalitativ forskning sliter med å bli godkjent både som «forskning» og som «etisk». Dette bidrar til en grenseoppgang mot bestemte forskningsmetoder, viser Schrag, og er en trussel mot akademisk frihet.

Én utfordring er forskning som er case-basert, historisk eller i antropologi og sosiologi, hvor formålet er å gi en grundig beskrivelse av én historisk begivenhet eller ett sosialt fenomen. Metodologien kan være fortolkende og utforskende, prosjektet lar seg vanskelig reprodusere, og formålet er å generere kunnskap som er partikulær, ikke generaliserbar. Slik forskning faller ofte utenfor IRB-systemets definisjon av «forskning», med krav om eksperimentelt design, kontrollerte variabler og forhåndsgodkjenning av forskningsprotokoll.

En annen utfordring er forskning som er kritisk, være seg historisk forskning eller innen statsvitenskap og kriminologi, hvor den mulige belastningen for aktørene kan være rimelig gitt deres offentlige rolle og samfunnets interesse. Krav om respekt og samtykke kan altså være urimelig i noen tilfeller, hevder Schrag, for eksempel i forskning som avdekker og utfordrer interessene til gangstere, terrorister eller Ku Klux Klan.

Sikre etisk pluralisme

Nå er det viktig å understreke at situasjonen i USA er vidt forskjellig fra det systemet vi har hatt i Norge siden 1990 med tre nasjonale forskningsetiske komiteer for ulike fagområder (NEM, NENT og NESH). Her har USA mye å lære av Norge. Samtidig er systemet i Norge i endring med ny forskningsetikklov i 2017.
De nasjonale forskningsetiske komiteene er pålagt å utarbeide felles forskningsetiske retningslinjer og en felles forskningsetisk sjekkliste. Før sommeren kom også forslag til ny personopplysningslov på høring, som oppfølging av EUs nye personverndirektiv. Dette vil redefinere systemet for meldeplikt og tilråding av forskningsprosjekter.

Så hvordan skal forskningsetikken forvaltes? Denne diskusjonen bør ikke overlates til byråkrater. Her må forskerne og forskningsinstitusjonene på banen så vi ikke ukritisk importerer det Schrag kaller etisk imperialisme, men sikrer en faglig forankring for vårt system basert på etisk pluralisme. Her kan et historisk tilbakeblikk på utviklingen i USA være høyst relevant for utformingen av den fremtidige forvaltningen av forsknings-etikken i Norge.

Les flere anmeldelser av bøker med forskningsetisk relevans