– Anonymitet er helt vesentlig, sier Boris Barbour.
– Vi vil virkelig ikke vite hvem som kommenterer.

Sammen med kollega Brandon Stell, som grunnla nettstedet, sørger Barbour for at kommentarene på pubpeer.com følger reglene for diskusjon.
Her kan hvem som helst legge ut en kommentar om et hvilket som helst stykke forskning.

I en tid da flere nettaviser har stengt sine kommentarfelt eller gjort dem alt annet enn anonyme, er ideen bak PubPeer å gi fritt spillerom for anonymisert akademisk selvregulering. Ved lanseringen i 2012 var til og med skaperne av nettstedet anonyme. I 2015 sto de frem med navn for å danne en stiftelse som kunne tiltrekke seg investeringer.

– PubPeer funker, mener Barbour, som til daglig jobber som forsker i nevrovitenskap ved Ecole Normale Supérieure i Paris.
– Dette er forskningens eget rom for evaluering. Fra forsker til forsker.

Fakta, ikke følelser

Regelen for kommentering er at kritikken må være saklig. Den må være basert på fakta på en slik måte at en leser kan ettergå forskningen og komme til samme konklusjon. Løse rykter eller påstander blir slettet.

– Det er ikke i seg selv noe galt med å ha en kommentar heftet til en av artiklene dine på PubPeer, forsikrer Barbour.

Det er mulig å varsle forskere om at arbeidene deres er kommentert, og ofte oppklares misforståelser på den måten. Artikler der forfatteren har svart merkes med «author response».

Men kommentarer på PubPeer har også avslørt vitenskapelig uredelighet, og ført til granskinger og tilbaketrekkinger.

Kreftforsker Fazlul Sarkar hevdet at kommentarer på nettstedet kostet han en jobbmulighet. Han forsøkte i 2014 å saksøke de som hadde kommentert, og PubPeer ble beordret til å oppgi deres identitet. PubPeer anket avgjørelsen og vant. Et antall av Sarkars artikler har siden blitt trukket tilbake.

Best å la det ligge

Boris Barbour var en av hovedtalerne ved den femte verdenskonferansen for integritet i forskning i mai i Amsterdam (WCRI).

Han fortalte om egne erfaringer med å forsøke å få forskere eller tidsskrifter til å korrigere publiserte forskningsartikler.

– Tidsskrifter vil ikke korrigere. Du må dessuten kanskje gjøre en del research før du kan slå fast at noe er galt. Hvor enkelt er det å få penger hvis du sier at du vil gjøre akkurat det noen andre har gjort, for å sjekke om det faktisk kan gjøres? Du risikerer karrieren din, hvis du begir deg utpå dette sporet. Og hvis du mot formodning får gjøre en slik studie, hvem vil publisere den?

Barbours konklusjon er klar: Ingen pragmatisk forsker ved sine fulle fem vil finne på å forsøke å korrigere den vitenskapelige litteraturen.

– Alle insentiver tilsier at det er best å bare la det ligge.

Formålet med PubPeer er å forbigå alle problemene nevnt oven ved hjelp av internett. For samfunnets og forskningens skyld.

– Dårlig forskning er bortkastet forskning. Fremtidig forskning bygger på tidligere forskning. Politikk baserer seg på forskning. Medisinske retningslinjer og behandling baserer seg på forskning, sier Barbour.

– Å varsle at det kan være noe galt med en vitenskapelig artikkel kan være tidskritisk. Det er ikke alltid vi har tid til å vente på en årelang gransking som dessuten er unntatt offentligheten.

Kommer ikke langt uten ammunisjon

Barbour bruker fritida si på å lese gjennom kommentarer på nettstedet. Han mener mye av kritikken som kommer frem er svært god og presis.

– Det er ofte personlige konflikter bak anklager om feil og uredelighet i forskning. Hva tenker du om skjevheter i forhold til de artiklene som blir kommentert?

– Folk kommenterer de artiklene de bryr seg om av en eller annen grunn.
Vi har forsøkt å lage et system der dette ikke spiller noen rolle. Du kan uansett ikke få gjort mye ugagn uten skikkelig ammunisjon, mener Barbour.

Han tror dessuten forskere ofte overdriver de personlige konfliktene bak anklager om fusk og sjusk.

– Forskere sier alltid «dette er motivert av en vendetta». Det er ikke alltid sant. Jeg har forsøkt å korrigere noe, og har kontaktet forskere for en prat – men de viser ingen interesse. Etter ett år med fruktløse forsøk på dialog er det jo ikke god stemning.

– Mange aviser har gått vekk fra anonyme kommentarfelt på grunn av problemer med innhold og arbeidet med moderer­ing. Er det virkelig ansvarlig å drive et helt nettsted basert på prinsippet om å ikke vite noe om de som kommenterer?

– Det er ansvarlig. Vi har gode retningslinjer. Kommentarene må være, og de er, faktabaserte. Forskning brukes, det kan handle om folks liv. Det er mye viktigere enn en eventuell forskers følelser. Hvis du ikke vil at forskningen din skal bli diskutert, kan du la være å publisere.

Kjempebelastning å varsle

– Det er en kjempebelastning å varsle, sier Torkild Vinther, sekretariatsleder for det nasjonale Granskingsutvalget.

Han kjenner flere som i etterkant av en gransking skulle ønske de hadde holdt kjeft, både i Norge og i utlandet.

– Også varslere kan få sine karrierer ødelagt, selv om det de varsler om er sant. Varsler de om noen som er del av prosjektet de er i, så kan det påvirke deres egen forskning. Unge forskere er særlig utsatt, som befinner seg nederst på stigen i et statushierarki.

Det vi vet om omfanget av diskutabel forskningspraksis og vitenskapelig uredelighet, tilsier at mange flere saker burde vært innom et forskningsetisk utvalg eller et granskingsutvalg enn det som er tilfellet i dag, ifølge Vinther.

– Det er store mørketall.
– I en liten forskningsinstitusjon med 20 personer skal det mye til før man klager, med mindre man har hatt en konflikt med den personen.

Vinther forteller at halvparten av de over 80 sakene som har blitt meldt til Granskingsutvalget de siste 10 årene, har blitt avvist fordi de er grunnløse – ofte handler de mer om personkonflikter enn mulig uredelighet i forskning.

Ønsker ombudsordning

Den store belastningen varslere utsettes for er tema i European Network for Research Integrity offices (ENRIO), der Vinther er nestleder. ENRIO har satt ned to arbeidsgrupper for kommende periode – en skal se på gode råd om hvordan granske saker, den andre skal se på hvordan beskytte varslere bedre.

– Det må bli lettere å varsle, og vi må klare å beskytte varslere. Dette er et stort problem i mange land, sier Vinther.

Han tror en ordning med ombudspersoner på institusjoner og universiteter, slik man blant annet har gode erfaringer med i Tyskland, ville være en god løsning.

– Det må være en nøytral person med uavhengig status, men tilstrekkelig pondus og autoritet til å følge opp en sak. En sånn person vil også kunne sile ut anklager som ikke har noe for seg.

Ny lov svekker varsleres rettigheter

Norge fikk ny forskningsetikklov i mai. Den innebærer en svekkelse av varslingsfunksjonen, ifølge Vinther.

Før mai 2017 kunne både den som ble anklaget og den som varslet påklage et eventuelt vedtak. Med ny lov er det bare den som er anklaget som kan klage.

– Loven tar veldig lite hensyn til den som klager, og legger mer vekt på å beskytte den som kanskje har begått noe. Men en varsler kan like gjerne være et offer som en som blir beskyldt for vitenskapelig uredelighet. Der er det en ubalanse, og den har kanskje blitt større.

Vinther tror at anonym varsling på PubPeer har noe for seg.

– Å bruke internett til dette, jeg kan se det gode i det. Forutsetningen er at man varsler i god tro. Ellers kan det bli uredelig. Men gjør man det i god tro så syns jeg det er helt fint.

Varsel med plugin

Nylig lagde PubPeer en ny plugin som kan installeres i nettlesere. Klikker du deg da inn på en vitenskapelig artikkel som er kommentert på PubPeer får du et varsel.

Foreløpig er det mest biomedisinsk forskning som kommenteres, med tilløp til økning også i andre felt. Og kommentarene renner inn, daglig.

– Det finnes tusenvis av artikler der ute med åpenbare manipulasjoner, feil og fusk. Men stort sett får de være i fred. Tidsskriftene, forskerne, institusjonene, de gjør ingenting, ikke offentlig i hvert fall, sier Barbour.

– Det er én ting som er verre enn falske anklager, det er de som viser seg å være sanne.