«Det er akseptert at også dyr er moralske objekter som fortjener respekt.» Fra NENTs forskningsetiske retningslinjer.

– De fleste ansatte ved min avdeling er utdannet som dyrepleiere og er nok forsiktige med å snakke om jobben sin i sosiale sammenhenger. Mange har nok hatt, eller forventer, ubehagelige situasjoner. Starter du utdannelse som dyrepleier og har en intensjon om å hjelpe dyr, er du kanskje ikke like komfortabel med å forklare viktigheten av dette arbeidet. Men det er faktisk veldig viktig forskning mine ansatte bidrar til, og oppgaven er minst like viktig – eller viktigere – enn å stelle med folks over­vektige hunder i klinisk praksis, sier veterinær Henrik Rasmussen.

Han leder forsøksdyravdelingen ved Oslo Universitetssykehus, og har jobbet med forsøksdyr i farmasøytisk industri i en årrekke. Rasmussen forteller selv om jobben sin, hvis han blir spurt. Mange års bred erfaring har gitt ham overblikk til å kunne svare og være komfortabel i en diskusjon.

– Hvis du ikke kan vise til «the greater good» ved det du holder på med, er det vanskeligere å ta en diskusjon.

Han må tenke seg om, og kommer til at, jo, en gang har han opplevd at noen ble forarget da han fortalte at de også brukte hunder i forsøk.

– Et av de viktigste bruksområdene av hund i dyreforsøk er til thoraxkirurgi og hjerteforskning. Vedkommende som stilte spørsmål ved det hadde selv en bestefar på hjertemedisiner, og ble stille da jeg spurte «hvordan tror du den medisinen er utviklet?».

Skal vi lage nye medisiner, utdanne leger og helsepersonell, skape ny kunnskap og forbedret diagnostikk og terapi – så kan vi ikke komme utenom forsøksdyr, påpeker Rasmussen.

Bruk av dyr i forskning er et ømtålig tema. Har vi rett til å bruke andre arter for å gjøre livene våre bedre? Hva kan vi i det hele tatt ta med oss av kunnskap, for eksempel fra utprøving av medisin på rotter? Og hva vet vi om andre arters evne til å føle smerte og frykt?

Det er allment akseptert at «forsøksdyr kan utsettes for redusert dyrevelferd og for større risiko enn vanlige produksjonsdyr når forskningen tjener viktige mål og dyreforsøk er nødvendige for å oppnå målene» (NENTs retningslinjer). Men det er også sterk enighet om at vi bør bruke forsøksdyr i så liten grad som mulig. Formålet som nevnes først i forskriften som regulerer bruk av dyr i forskning (forsøksdyrforskriften), er å «begrense bruken av dyr til vitenskapelige og utdanningsmessige formål».

Denne balansegangen har resultert i en rekke krav som må følges for de som ønsker å forske med dyr. Forskeren må ha gjennomført kurs med praktisk opplæring, og prosjektet må godkjennes på forhånd av Mattilsynet. Bortsett fra forsøk i felt, må forsøket utføres ved en av landets 65 godkjente forsøksdyravdelinger, som avdelingen til Rasmussen ved OUS. Også her er det klare rutiner som skal sikre dyr, og dermed forskning. Før en søknad om forsøk blir sendt, har avdelingens veteri­nærer vurdert og kommentert søknaden.

«Forskeren har ansvar for å vurdere om det finnes alternativer til dyreforsøk. Tilgjengelige alternativer bør prioriteres dersom samme kunnskap kan oppnås uten forsøksdyr.» Utkast, retningslinjer for forsøk med dyr.

Rasmussen viser vei gjennom to sett låste dører, via garderoben for å skifte til grønt – som kirurgene gjør før en operasjon. Nå titter han inn i en stor plastboble med musebur. Ut av burene titter små, svarte mus. Denne typen mus har vært perfeksjonert som forsknings-objekter siden 1950–60-tallet. De er helt bakteriefrie. Ikke en eneste tarmbakterie, ingen hudbakterier. Maten og vannet deres blir sterilisert før bruk, det samme gjør sagflisen.

– Lukt! Sier Rasmussen, og peker mot en liten vifte i den ene veggen av boblen.

– Det lukter ingenting!

Det er bakterier og bakterienes produkter som gjør at avføring og urin fra dyr kan lukte ganske stramt. Mus uten bakterier avgir dermed ikke lukt. Men de lever godt uten mikrober, påpeker Rasmussen.

– De lever mye lenger enn konvensjonelle mus. Vi bruker bakteriefrie mus som utgangspunkt til å studere sammenhenger mellom mikroorganismer og verts­organismen. Dette er et felt vi vet veldig lite om, forklarer Rasmussen.

Han omtaler magen som en «black box»: Vi vet hva som går inn av mat, og til en viss grad hva som går ut av mikrober/avfallsstoffer. Men når vi dyrker prøver fra avføring, er det bare en liten fraksjon av mikroorganismene vi ser spor av – nemlig de som enklest lar seg dyrke. Størsteparten av bakteriene overlever ikke utenfor tarmen og lar seg faktisk ikke dyrke.

Det er veldig mange uavklarte spørsmål om bakteriers samspill med verten. De bakteriefrie musene gir forskerne mulighet til å introdusere enkeltbakterier, eller biter av bakterier, for å se hvordan dette påvirker immun­systemet, blant annet. Det finnes ingen annen måte å fremskaffe denne kunnskapen på i dag, ifølge Rasmussen.

Han er generelt positiv til ideen om retningslinjer på feltet, hvis de kan bidra til å øke kunnskapen om forsøk med dyr, kanskje særlig til de som ikke selv jobber med det. Men han er redd noen ­prinsipper kan bli oversolgt. Først og fremst prinsippet om erstatning.

– Oversalg av budskap og forventninger om erstatning vil skape tiltakende problemer hvis folk tror at det bare er vrangvilje som gjør at forskere ikke bruker alternativer til dyr. Slik er det definitivt ikke. Det er veldig kostbart og komplisert å bruke dyr i forsøk.

Dyr er kompliserte, flercellete organismer, og ligner dermed mennesker. Det er dyreforsøkenes styrke, mener Rasmussen. Men dyrets biologi kan ikke kontrolleres 100 prosent. In vitro-forsøk er simplere, og langt mer kontrollerbare enn forsøk med dyr. Men igjen – biologien her kan bli for enkel som modell for mer avanserte organismer.

– Forskere med vett og forstand gjør ikke dyreforsøk når samme vitenskapelige problemstillinger kan besvares ved å gjøre tilsvarende forsøk i en petriskål.

Seks bakteriefrie mus kostet 30.000 kr av Rasmussens forskningsmidler, inkludert kostbar transport fra Bern, Sveits. Deretter følger prisen for å drive isolatorer og avlskolonier med bakteriefrie mus.

For enkeltforskeren er det også komplisert å forske på levende vesener. Trivsel spiller inn, mat, lys, samspill med andre.

– Jeg har lest mange hundre søknader opp i gjennom, og jeg har dyptgående innsikt i alle nye metoder, men ikke én gang har jeg tenkt: Her kan du heller bruke in vitro (forsøk i reagensglass), eller andre metoder.

Derimot hender det ikke sjelden at Rasmussens avdeling utfordrer søkere på andre viktige forskningsetiske prinsipper, som forbedring (refinement) av forsøk og reduksjon i antall dyr. «Refinement» kan for eksempel innebære å gjøre små justeringer i metode, som å gjøre anestesimetoden mer stabil slik at dyret løper lavest mulig risiko for å oppleve smerte.

– «Refinement» er et vedvarende krav for alle brukere, og er i vår erfaring det viktigste tiltaket for å oppnå mest mulig robuste data og best mulig dyrevelferd. Reduction, altså bruk av færrest mulig antall dyr, er også et viktig element, men her er det viktig å vurdere hvordan reduction kan påvirke reproduser­­bar­heten av forsøkene.

«Dyr kan bare påføres skade om dette oppveies av vesentlig og sannsynlig nytte for dyr, mennesker eller miljø.» Utkast, retningslinjer for forsøk med dyr.

Av og til må vi. Rasmussen har ikke problemer med å finne et eksempel som understreker behovet. Det er riktignok ikke hentet fra forskning, men fra opplæring av medisinske traumeteam.

– Når traumeteam skal jobbe 4-5 personer sammen på en pasient med multiple og livstruende skader, trenger de mye trening og ikke minst trening i samhandling under realistiske, stressende situasjoner. Skuddskader og multiple traumer forekommer svært sjeldent i Norge og kan derfor ikke læres i et norsk akuttmottak, og slett ikke som en team­øvelse. Derfor foregår avsluttende og viktig trening av akuttleger på dyr i full bedøv­else, for eksempel på gris som har blitt påført skuddskader. Denne treningen er livreddende for de pasienter det gjelder. Det blir ikke sagt så ofte offentlig, men en av årsakene til at helsepersonell klarte å redde mange av de sårede fra Utøya med alvorlige skuddskader, var at leger og helsepersonell hadde fått denne typen trening.

«Forskeren skal minimere risiko for smerte og ubehag og styrke dyrevelferden. Smerte og ubehag omfatter sult, tørst, feilernæring, unormal kulde eller varme, frykt, stress, skade og sykdom, og begrensninger på muligheter til også å utøve normal atferd.» Utkast, retnings­linjer for forsøk med dyr.

Ved Veterinærinstituttet i Oslo har avdelingsingeniør Birte Bredahl ansvaret for mus, høner, griser, geiter, kalver – og til og med en lama som var innom før sommeren. Forsøksdyrenheten ved Veterinærinstituttet har en beredskapsfunksjon, og skal derfor kunne oppstalle dyr til overvåkning og diagnostikk ved mistanke om alvorlig dyresykdom.

I ni år har Bredahl gjort sitt for at forskningen som kommer herfra er best mulig. Når instituttets forskere skal planlegge forsøk, går de først til henne for å forhøre seg om kapasitet. Så må de søke Mattilsynet om tillatelse.

– Mattilsynet stiller gjerne spørsmål ved søknadene. Hvorfor skal du bruke dyr? Hvorfor den arten? Hvorfor det antallet? Det er ikke slik at søknader går automatisk gjennom, sier Bredahl.

Selv har hun en kreativ jobb. Hun har tegnet hønebur med flakseplass, hugget klatre-tre til geiter og funnet baller, kjettinger og annet leketøy så grisene skal ha noe å bryne seg på.

– Forskningen blir best når dyrene har det bra og ikke blir plaget av noe annet enn forskningen. De må ha alt det de trenger, sier Bredahl.

Bare én gang har Bredahl mottatt en «klage» fra en av de firbente beboerne.

– Jeg ble en gang bitt i leggen av en gris. Det var kjempevondt. Den grisen var nok av den litt dominante typen, sier Bredahl og ler.

Lovverket stiller klare krav til forsøksdyrenes fasiliteter, også til miljøberikelse. Men for Bredahl faller det uansett naturlig, fordi hun er glad i dyr. Hun er utdannet dyrepleier.

Hos hønene er det lavmælt kakling.

En av dem klatrer oppover en grein og strekker vingene. Bredahl forklarer hvordan de har reagert på mer plass og fellesbur.

– Da jeg kom satt de i hvert sitt trange bur, så jeg tegnet en ny løsning. De kunne gjerne hatt enda mer plass, men dette er det vi kunne få til her.

Hun tar på seg hansker, frakk og hårnett og løfter ut en av hønene. Påkledningen er vanlig sikkerhets­prosedyre, og normalt ville hun også hatt munnbind. Mange av dyrene de håndterer her er med i smitteforsøk. Derfor har de strenge sikkerhetsrutiner på avdelingen.

Men denne høna er helt frisk. Hun er her utelukkende som donor – blodet hennes brukes i serologiske studier. Hun og de andre tre hønene leverer til og med egg til avdelingens ansatte. Nå sitter hun rolig på Bredahls arm og kikker rundt seg med hodet på skakke. Bredahl kikker tilbake. Hun mener empatien hun har for dyrene er viktig. Den driver henne til å holde seg oppdatert, og til å kreve at forskerne gjør det samme. Også når dyrene skal avlives.

Hun snakker ikke så mye om jobben sin utad.

– Du vet ikke hvem du har foran deg. Forsøksdyr er et betent tema, sier hun.

– Mange har nok også et foreldet bilde i hodet av hva dyreforsøk er. Det er jo for eksempel ikke lenger lov i kosmetikktesting.

Men hva tenker hun selv når dyrene hun jobber med må avlives etter endt prosjekt?

– Jeg vet selvfølgelig at det er nødvendig, men når dyrene skal avlives, er det godt å vite at vi alltid velger den avlivnings-metoden som er best for det enkelte dyret.