For mer enn 20 år siden ble de første nasjonale forskningsetiske retningslinjene gitt ut i Norge. I april i år lanserte to av de nasjonale forskningsetiske komiteene, NESH og NENT, nye versjoner av sine retningslinjer (se faktaboks).

Under lanseringen fikk retningslinjene ros for å være aktuelle og ta opp relevante spørsmål. Samtidig understreket flere representanter fra forskningsmiljøene at retningslinjer i selv ikke er nok – institusjonene må gjøre en innsats for at de faktisk skal ha en effekt.

– Retningslinjer er et veldig godt virkemiddel og verktøy for oss på institusjonene når vi skal bygge en sunn forskningskultur. Men de spiller bare en rolle hvis de brukes, sier Dag Rune Olsen, rektor ved Universitetet i Bergen.

Forskningsetisk andakt

Han påpeker at det er institusjonenes ansvar å gjøre retningslinjene kjent og ta dem i bruk. Bergens-rektoren får støtte av Ann Helén Bay, som er dekan ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

– Vi som er erfarne forskere må minne oss selv og hverandre på betydningen av forskningsetikken. Vi må også sørge for at studenter og ikke minst doktorgradsstudenter innprentes de kompromissløse kravene som ligger i å forske forskningsetisk. Her tror jeg mange institusjoner kan bli bedre.

Så hvordan kan man sikre at retningslinjene faktisk etterleves? undres både Olsen og Bay. Under lanseringen foreslo Bay mer eller mindre spøkefullt å innføre andakter hvor man tar for seg dagens paragraf fra de forskningsetiske retningslinjene.

Olsen mener det er behov for en pågående diskusjon om retningslinjene, både i det store rommet og innenfor de forskningsetiske komiteene. Han bidro selv til heftig diskusjon da han i 2014 ba NENT ta opp de etiske aspektene rundt petroleumsforskning i tilknytning til en spesiell avtale ved Universitetet i Bergen.

– Retningslinjene som komiteene utarbeider for oss, må kontinuerlig prøves opp mot sentrale forskningsfelt av stor samfunnsinteresse, fastslår rektoren.

Svakt system i Sverige

Göran Collste, som er professor i anvendt etikk ved Universitetet i Linköping
i Sverige, var invitert til lanseringen for å bidra med et utenfrablikk på de forskninsgsetiske kjørereglene.

– Mitt inntrykk er at de norske retningslinjene er unike. Internasjonalt finnes det ulike retningslinjer for spesielle områder som medisin og uredelighet, men ingen som er like altomfattende og samtidig så utførlige og inngående, sier han.

Collste har lang erfaring fra ulike forskningsetiske nemnder og utvalg. Han er også en profilert debattant. Den siste tiden har han blant annet engasjert seg i saken ved Karolinska Institutet med Paolo Macchiarini og hans transplantasjoner av kunstige luftrør.

Collste mener Sverige har et dårligere utgangspunkt enn Norge – både fordi landet mangler egne forskningsetiske retningslinjer og samtidig har et svakt system for behandling av forskningsfusk og vitenskapelig uredelighet.

Etikeren ønsker å skape oppmerksomhet om de norske retningslinjene i Sverige, blant annet ved å sende dem til sentrale aktører innen forskningsetikk. Han er imidlertid ikke spesielt optimistisk med tanke på utfallet.

– Det er generelt sett en helt annen holdning til forskningsetikk i Sverige. Strukturene er veldig satte og har en bestemt måte å fungere på, sier han.

– Det finnes ikke noe forum der det føres en levende debatt om forsknings-
etikk. Mye svensk forskning og forskerutdanning gjennomføres uten at man har brukt særlig mye tid på å reflektere over etiske spørsmål, fortsetter han.

Retningslinjer fra EU

Collste har likevel tro på at retningslinjene kan ha betydning utenfor Norges grenser, blant annet i EU-sammenheng. I SATORI-prosjektet, hvor Collste er en av representantene, kartlegges nå systemene rundt etisk vurdering av forskning og innovasjon i Europa. Høsten 2017 er planen å lansere retningslinjer på feltet.

Ingen fra Norge deltar i prosjektet, men Collste vil legge fram retningslinjene fra NESH og NENT som gode eksempler.

– Jeg tror de kan spille en stor rolle i utformingen av SATORI-retningslinjene, sier han.

Til tross for kulturelle forskjeller mener etikeren de norske retningslinjene i utgangspunktet er så universelle at de kan tas i bruk i hvilket som helst land.

– Jeg har selv hatt forskningssamarbeid med både Uganda og Malaysia og tror det meste i de norske retningslinjene ville hatt praktisk nytte også der, sier han.