Forskningsetikkloven, personopplysningsloven og helseforskningsloven er noen av de mest relevante lovene for forskere i Norge. Brytes disse, kan forskeren straffes.

Forskningsetiske retningslinjer derimot handler ikke om påbud eller forbud. De er først og fremst hjelpemidler som beskriver hva forskeren og forskersamfunnet bør ta i betraktning for at forskningen skal være ansvarlig og redelig. Retningslinjene er likevel forpliktende for både individer og institusjoner.

Internasjonalt finnes det en rekke ulike konvensjoner og retningslinjer som tar opp alt fra interessekonflikter og forskning på mennesker til forfatterskap, publisering av vitenskapelige artikler og populærvitenskapelig formidling.

Norge fikk sine første forskningsetiske retningslinjer på nasjonalt nivå allerede i 1993. Siden har det skjedd mye, og i år er det spesielt stor aktivitet på feltet. I april lanserte to av De nasjonale forskningsetiske komiteene, NESH og NENT, reviderte utgaver av sine retningslinjer. På samme tid publiserte den tredje komiteen, NEM, retningslinjer for bruk av genetiske undersøkelser av mennesker i forskning. Sametinget har også satt i gang et arbeid som etter planen skal munne ut i retningslinjer for samisk helseforskning.

I dette nummeret av Forskningsetikk sier UiB-rektor Dag Rune Olsen at forskningsetiske retningslinjer er et godt virkemiddel og verktøy for å bygge en sunn forskningskultur. Men retningslinjer i seg selv er ikke nok. Ulike forskningsetiske hensyn må ofte veies opp mot hverandre, og det krever skjønn. Samtidig har retningslinjene ingen effekt hvis de blir stående og støve ned i ei hylle. «De spiller bare en rolle hvis de brukes», påpeker Bergens-rektoren og etterlyser mer diskusjon og debatt.

Dekan Ann-Helén Bay lufter, halvt på spøk, tanken om en forskningsetisk andakt. Kanskje er det slike kreative ideer som skal til for å løfte etikken opp fra papiret og ut i praksis?