Forfatterne har alle erfaringer med å forske på og med barn, og forteller sine egne historier: Richards har bakgrunn i etnografisk forskning med adopterte barn, Clark er sosiolog og forsker på barns seksualitet og seksualiserte kulturer, mens Boggis forsker på barn med ulike utviklingshemminger.

Boken er både nær og personlig, men lykkes allikevel å være relevant ut over de spesifikke eksemplene som gis.

Forfatterne peker på dilemmaer som ofte oppstår i møtet mellom forsker og barn: Hva er et informert samtykke? Hvordan forholder man seg til foreldre og lærere som ønsker innsyn i barnas svar? Hvordan påvirker kulturelle og ideologiske ideer om barn og barndom forskningsetiske prinsipper og beslutninger?

Å lære av hverandres feil

Basert på erfaringer fra Storbritannia peker forfatterne på utfordringene med å forholde seg til forskningsetiske komiteer på ulike nivåer, og hvordan disse ofte kan komme med motstridende krav.

I særlig grad gjelder det når man ønsker å forske på områder som er ubehagelige, som barns grenseoverskridende atferd, temaer som utfordrer samfunnets syn på barnets uskyld, og nye områder med lite erfaringspraksis, som bruken av nye medier.

Historiene og diskusjonene er forfriskende ærlige, også når forskningspraksisen har brutt med etablerte regler eller anbefalinger og pålegg fra forskningsetiske råd og komiteer. Slik blir boken relevant, ikke bare som et innlegg i en etisk diskurs, men også som en kilde for erfaringsdeling for studenter og andre som selv skal forske med eller på barn.

Erfaringsdeling blant forskere rundt det å samle inn data er ofte preget av historier om og sjekklister basert på «best practice». Men det er vel så mye læring i å dele hverandres feil, utfordringer, usikkerhet og bekymring. Boken lykkes på denne måten også å bidra til en større forskningsetisk debatt om forskeres rolle(r).

Forskning versus moral

Særlig interessant er bokens diskusjoner om forskning versus moral og oppfatninger om barn. Forskningsetisk arbeid blir kritisert og diskutert opp mot barn og unges rettigheter. Spørsmål om barns autonomi, rettigheter og stemme i forskningen kontra ønsket om å beskytte dem fra potensiell fare er viktige og har relevans på tvers av fagområder.

For ønsket om å beskytte barn fra en forsker som alltid er i en autoritetsposisjon, gir også en risiko for at barn (eller andre definert «sårbare» grupper) blir usynliggjort og marginalisert på en måte de ikke er tjent med. Barn har rett til å bli sett – også av forskere.

Samtidig er forskning med barn og unge også styrt av portvakter – foreldre, lærere og institusjoner. Disse kan gi eller trekke tilbake forskerens adgang og dermed påvirke både forskningens mål og metoder og hvem som blir hørt.

Hvem bør lese denne boken? Boken er nyttig for alle som er som er interessert i forskningsetikk, praktisk og prinsipielt. Og for alle oss som selv har stått i forskningsetiske dilemmaer, og ikke alltid har vært sikre på om vi kom ut av det med fasit i hånd.