Det finnes en del bøker, artikler og retningslinjer om plagiering. Noe av det som gjør denne boken spesiell er at den er utgitt på engelsk i Vesten mens forfatteren Yuehong Zhang til daglig er ansvarlig redaktør for et kinesisk tidsskrift. En av problemstillingene som undersøkes, er da også om det kan påvises holdningsforskjeller mellom engelskspråklige og ikke-engelskspråklige tidsskrifter.

Boken innledes med å beskrive hvordan en kort artikkel i Nature (Zhang) skapte en del røre ut fra overskriften: «Chinese journal finds 31 % of submissions plagiarized». Er det virkelig så galt fatt i Kina?

Selvplagiering og språkbarrierer

Forfatteren viser hvordan vitenskapelig uredelighet, herunder plagiering, de seneste år har fått stigende oppmerksomhet i Kina: Hvis Kina forskningsmessig vil hevde seg internasjonalt er man tvunget til å ta redelighet særdeles alvorlig.

Men boken har bestemt også verdi sett med vestlige briller. Hva er plagiering? Hva kan man gjøre med det? Hvordan skal man ikke behandle mistanke om plagiering?

Publisering på forskjellige språk er én av mange problemstillinger som diskuteres, deriblant språkbarriere som unnskyldning for å plagiere når man ikke skriver på morsmålet sitt.

Såkalt selvplagiering er helt åpenbart et betydelig problem for tidsskrifter. Zhang likestiller det i grove trekk med plagiering når det gjelder alvorlighetsgrad. Det er et synspunkt man kan stille spørsmål ved.

Elektronisk plagiatavsløring

Bruk av tekstgjenkjennelsesprogrammet «Cross Check», som eksponent for slike verktøyer, står sentralt i boken. Det er blitt mye enklere å plagiere, men det er også langt enklere å oppdage. Forfatteren understreker dog flere ganger at tekstlikhet kun er en indikasjon. Enhver mistanke må vurderes konkret, setning for setning så å si.

I tillegg er det ikke alt som kan avsløres elektronisk. Fagfeller spiller fortsatt en viktig rolle i å påpeke plagiering ut fra detaljkjennskap til det aktuelle fagfeltet.

Zhang fikk i 2010 et stipend fra COPE (The Committee on Publication Ethics) for å studere plagiering innenfor forskjellig disipliner og bruk av «Cross Check». En av bokens styrker er at den bygger på disse undersøkelsene, og ut fra dem kommer Zhang med en rekke lærdommer og råd. Likevel er det kanskje også svakheten ved boken: De empiriske undersøkelsene er publisert tidligere (naturligvis med tillatelse) og har dermed ikke helt nyhetens interesse.

Uklar målgruppe

I tillegg er det litt uklart hvem boken primært er skrevet for. Tittelen «A guide for Editors and Authors» sikter bredt. Når man har lest boken, vet man mye om hva man skal gjøre for å unngå å plagiere. Det er naturligvis viktig for forfattere. Boken vil kanskje være enda viktigere for de som jobber mye med fagfellevurdering.

Men det er absolutt redaktører og forleggere i tidsskrifter som vil ha størst nytte av å bruke boken som inspirasjon til å bekjempe plagiering på en nyansert og avbalansert måte. Er man interessert i plagiering er boken uansett leseverdig. Den inneholder mange gode og praktiske råd.