I mer enn ett år var hun deltagende observatør på omsorgssenteret. Målet var å finne ut hva som kjennetegner samtaler mellom nyankomne asylbarn og miljøarbeidere i barnevernet. Hvordan deltar barna i disse samtalene? Og i hvilken grad klarer de ansatte å legge til rette for deltagelse?

Hun fulgte med på uformelle samtaler ved kjøkkenbordet eller i bilen på vei til trening, og formaliserte samtaler, som kartleggings- og informasjonssamtaler.

Møtte du noen forskningsetiske utfordringer underveis?

Hele avhandlingen min kunne egentlig handlet om de etiske dilemmaene jeg ble stilt overfor. For eksempel var samtykke en stor utfordring. Hvor informert kan et samtykke være når man forsker med barn som har veldig lite skolebakgrunn og dårlig forutsetning for i det hele tatt å forstå hva forskning er?

De slet også med å skjønne min rolle og å skille meg fra andre voksne de møtte, selv om jeg var veldig tydelig på det. Det viser at man ikke kan tro at fritt informert samtykke er en engangshendelse – det er en prosess hvor man kontinuerlig må svare på spørsmål og prøve å oppklare misforståelser.

Hvordan forberedte du deg før du skulle ut i «felten»?

Jeg hadde lest mye om etnografisk feltarbeid og forskningsetiske problemstillinger knyttet til det. Men virkeligheten er ikke alltid som beskrevet i boka. På dag to i mitt feltarbeid kom det to helt nye barn til omsorgssenteret. Det var sommerferieavvikling og sykdom blant de ansatte, og
de hadde ikke kapasitet til å ta seg av de nyankomne. Den ene gutten var full av angst og helt desperat.

Jeg hadde en idé om at jeg tydelig skulle vise disse barna at jeg var forsker, men det nyttet ikke
i en slik situasjon. Da måtte jeg være medmenneske og trøste og forklare.

Er det noe du vil gjøre annerledes neste gang?

Jeg brukte både skriftlig og muntlig samtykke. Jeg hadde prøvd å formulere innholdet i samtykkeerklæringen i en ganske barnevennlig form, men jeg hadde ikke kontroll på språket i den oversatte versjonen. Flere forstod lite av det som stod der, og de forstod kanskje heller ikke hva en underskrift innebærer eller hva den skulle brukes til.

Et skriftlig samtykke føltes derfor nesten mer krenkende og uetisk enn etisk i den sammenhengen. I et lignende prosjekt ville jeg vurdere kun å innhente muntlig samtykke.

Hvilke råd vil du gi til andre?

Man må være veldig sensitiv overfor deltagerne i denne typen forskning. Jeg hadde for eksempel planlagt å ta opp alle de formelle samtalene på bånd, men jeg oppfattet noen av barna som for utrygge til at jeg kunne gjøre det. Forskningssituasjonen min ble mye vanskeligere, men for meg er det grunnleggende ikke å gå i fella og sette egne forskningsbehov foran deltagernes behov.