I lang tid hadde Magnus Essand, professor i genterapi, gitt opp tanken på at han skulle finne svar på om et genmodifisert forkjølelsesvirus kan drepe kreftceller. Virusene ligger fortsatt godt bevart i 80 minusgrader i en fryser. Men samtidig som vi går inn i et nytt år, kan sannsynligvis Essands virus gå en ny framtid i møte.

Historien bak gjenopplivingen av Essands forskning er så uvanlig at den kunne vært et filmmanus. Den inneholder en amerikansk oljemogul, en dødelig syk kvinne og en desperat venn som vil gjøre nesten hva som helst for å redde liv. Vennen heter Alexander Masters. Han er hovedpersonen i denne historien, og treffende nok også forfatter.

Vi spoler tilbake åtte år. I 2007 får Dido Davies diagnosen nevroendokrin kreft – den samme sykdommen som tok livet av Apple-gründer Steve Jobs. Masters får raskt en følelse av at de tradisjonelle behandlingene, som cellegift, operasjon og stråling, ikke kommer til å redde venninnens liv.

– Massiv forskningsmangel

– Det er en massiv mangel på forskning på sjeldne sykdommer. Mange prosjekter blir lagt bort på grunn av pengemangel, ikke fordi forskningen er dårlig, påpeker Masters.

Han begynner å lete etter noe bedre, noe nytt. Han tråler de mest anerkjente vitenskapelige tidsskriftene på jakt etter lovende forskning. Jakten leder Masters til Uppsala og Essands forkjølelsesvirus.

I den vitenskapelige artikkelen skriver Essand og kollegene om hvordan viruset målrettet angriper kreftceller, mens friske celler ikke blir berørt. Behandlingen vil ifølge artikkelen være billig å lage, enkel å bruke og sannsynligvis ha få bivirkninger.

Masters setter i sving ulike eksperter med å vurdere forskningen i Uppsala. Alle er enige om at den er interessant og har potensial. Likevel har ikke Essand klart å skaffe de 26 millioner kroner som trengs for å sette i gang en klinisk studie.

En uvanlig byttehandel

Det er her den rike amerikaneren kommer inn. Masters får nemlig en idé om at det må være mulig å finansiere Essands studie gjennom en høyst uvanlig byttehandel. Masters anslår at mellom tre og fem ekstremt rike personer i verden har nevroendokrin kreft. Noen av dem må vel være interessert i å betale for å sette i gang de kliniske forsøkene mot at de selv får delta og dermed får en ny sjanse til å redde livet?

Masters skriver en artikkel og sprer ordet om den lovende, men skrinlagte, forskningen i Sverige. Han får raskt napp. Den amerikanske forretningsmannen Vince Hamilton synes det genmodifiserte forkjølelsesviruset høres lovende ut og donerer 1,4 millioner pund, rundt 19 millioner kroner, til forskningen. Han er styreleder i et svensk energiselskap og får allerede behandling for kreftsykdommen i Uppsala.

– Da Hamilton fikk høre om forskningen vår, ville han være med og bidra fullt ut. Han lovde å dekke de kostnadene som manglet for at vi skulle kunne gjennomføre studien, og vi skrev et «Letter-of-commitment». Det ble ikke skrevet noe om at han skulle tilbys en plass i studien, men det var underforstått at hvis de medisinske kriteriene var oppfylt, skulle han kunne behandles, forteller Magnus Essand.

Gjennom en nettside for crowdfunding, såkalt folkefinanisering hvor enkeltpersoner går sammen om å støtte et prosjekt, sørger Masters og andre gode hjelpere også for innsamlingen av ytterligere
200 000 pund til studien.

– Det er svært lite sannsynlig at det hadde blitt noen studie uten innsamlingen og Vince Hamiltons donasjon, fastslår Essand.

Dør mens de venter

Masters venninne, Dido Davies, får også løfte om å bli med i studien så snart behandlingen er klar til å prøves ut. Men igangsetting og gjennomføring av klinisk forskning tar lang tid. Mens de venter på
den mulige redningen, dør både Davies og Hamilton.

Det er lett å finne kritiske spørsmål til historien så langt. Var det riktig å la Hamilton betale nesten 20 millioner kroner for deltagelse i en studie med et virus man fortsatt ikke aner om vil kunne brukes i kreftbehandling? Og for en behandling han ikke engang rakk å få den første dosen av? Er det på den andre siden rettferdig at noen skal kunne kjøpe seg plass i en studie? Hva med alle andre syke som ikke har råd?

– Folk har en absolutistisk tilnærming til likhet, sier Julian Savulescu, professor i praktisk etikk ved Universitetet i Oxford og redaktør i tidsskriftet Journal of Medical Ethics.

Savulescu er generelt sett bekymret for utviklingen med økende helseutgifter og et offentlig helsesystem som ikke har råd til å ta i bruk nye behandlinger selv om de er effektive.

– Man kan få gjort mye hvis man begynner å høste av kapasiteten til de superrike. Hvis jeg var i ferd med å dø av kreft, burde jeg ikke være forhindret fra å gi ti millioner dollar for utvikling av en relevant behandling. Det er mer uetisk at de som har penger, ikke skal få lov til å være med og drive innovasjonen framover og samtidig selv dra nytte av det, mener han.

Et medisinsk «datingbyrå»

Savulescu er en av flere eksperter Masters har snakket med for å komme til bunns i eventuelle utfordringer knyttet til å la rike kjøpe seg inn i forskningen. Hvis vi holder oss i filmens verden, kan Savulescu presenteres som en av Masters' medsammensvorne. Han har nemlig ingen etiske betenkeligheter med Masters' ide, som går ut på å opprette en form for «datingbyrå» innen medisinsk forskning.

Tanken er at byrået blant annet kan koble velstående personer opp mot aktuelle forskningsprosjekter med pengemangel. Prosjektene må være fagfellevurderte, ha etisk godkjenning og komme fra velrennomerte institusjoner.

Når det gjelder selve gjennomføringen av forskningen, har Masters flere forbehold. For å kunne delta i studien, må den som donerer penger oppfylle bestemte medisinske kriterier, såkalte inklusjonskriterier.

Samtidig ser Masters for seg at ordningen bare kan gjelde de tidligste fasene i utprøvingen, hvor det ikke foregår noen randomisering. Dermed unngår man en problemstilling hvor de rike vil kreve å komme i behandlingsgruppen, mens etikerne mener det vil være uetisk at de ikke kan havne i kontrollgruppen på lik linje med andre.

Å bore etter olje

Savulescu påpeker at Masters har tatt en viktig forholdsregel: De rike må betale for alle deltagerne i studien, ikke bare seg selv.

– Ellers blir det et veldig urettferdig og udemokratisk system. En ordning hvor enkeltpersoner kan kjøpe tilgang til ulike eksperimentelle behandlinger vil heller ikke være del av en forskningsprosess, og dermed ikke bidra til å føre forskningen framover, understreker Masters.

Savulescu tror mange også vil kunne anklage «datingbyrået» for å utnytte rike og syke personers desperasjon. Selv mener han at folk må få gjøre hva de vil med pengene sine.

Han understreker imidlertid at de som begir seg inn på et marked med kjøp og salg av plasser i medisinske studier, må forstå konsekvensene av det de gjør. Og det er forskernes ansvar å sørge for at det faktisk er snakk om informert samtykke.

– De må informere om begrensningene for hva forskningen potensielt kan utrette. Hvis det ikke var en viss mulighet for bedring, ville det være utnytting.

I en avisartikkel Masters skrev, gir Vince Hamilton uttrykk for at han forstår hva han gjør. Han sammenligner det å finansiere medisinsk forskning med å prøvebore etter olje. Kostnadene for å bore en ny brønn er omtrent det samme som for en klinisk studie. Samtidig er sjansene for suksess liten – men for en lykke hvis man treffer!

Redde for ryktet

Masters ønsker nå å gå mer vitenskapelig til verks, blant annet ved å teste ut modellen på et virkelig forskningsprosjekt. Foreløpig har ingen sykehus tatt sjansen.

– Generelt sett har de profesjonelle etikerne få innvendinger, mens de etiske komiteene ved sykehusene er skeptiske. De tør ikke være først ute, og de er redde for å gjøre noe som gagner de rike, igjen. Disse komiteene har ikke bare som oppgave å beskytte pasientene, men også ryktet til sykehuset de jobber for, sier Masters.

De fleste medisinske og helsefaglige prosjekter i Norge må først godkjennes i de regionale komiteene for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK).

– Jeg kjenner ikke til et eneste tilfelle hvor dette har vært aktuelt, sier Knut Ruyter, avdelingsdirektør for REK sør-øst.

– Ingen voldsomme motforestillinger

– På den andre siden kjenner vi jo til at store sponsormidler eller gaver gis til forskning. Det kan være en interessant analogi. Her settes det som regel noen betingelser for bruken av pengene, for eksempel at de skal gå til bestemte områder eller formål, legger han til.

Ruyter påpeker at det har vært mye diskusjon rundt disse betingelsene. I hvilken utstrekning vil mottakeren miste frihet og råderett over forskningen?

– Det som gjør at man får opp en antenne eller to når det er snakk om å donere penger mot å få delta i studien selv, er at gaven er knyttet til en form for egennytte. Det ville være uetisk hvis den rike skulle kreve tilgang bare for seg. Men hvis det samtidig betyr at hundre andre får delta i utprøving av et medikament som det i utgangspunktet ikke finnes penger til, synes jeg situasjonen blir en annen.

– Jeg synes det er vanskelig å mønstre voldsomme motforestillinger mot det, oppsummerer Ruyter.

Åpen slutt

I Uppsala har Etiknämnden godkjent prosjektet til Essand og kollegene. Nå gjenstår bare en godkjenning fra det svenske Legemiddelverket.

Historien om det svenske superviruset har nesten akkurat begynt, og denne gangen har forfatteren Masters ingen kontroll over slutten på det han selv var med og skrive begynnelsen på. Nå tar Essand og kollegene over tastaturet.

– Opptil 36 personer med en dødelig kreftsykdom kan få tilgang til en eksperimentell behandling på grunn av crowd-funding-innsamlingen og donasjonen fra Vince Hamilton. Vi våger ikke tro at svulstene skal forsvinne helt. Men vi håper på en stabilisering av kreftsykdommen og kanskje at svulstene krymper, sier Essand.