Solveig Østrem har i Forskerforum (1/2015) tatt opp det hun kaller «slurv med referansene» i samfunnsvitenskapen. I en forskningskommentar i siste nummer av Tidsskrift for samfunnsforskning (4/2015) argumenterer jeg for at en del problematiske referansepraksiser neppe kan unnskyldes som slurv, men snarere vitner om normutgliding innenfor det Robert K. Merton kalte forskningens etos.

Fire «unoter»

Jeg beskriver fire «unoter» som jeg vil tro er velkjente:

Namedropping – det vil si referanser som primært er motivert av de refererte forfatternes prestisje.

Tendensiøses referanser – det vil si referanser som oppgis som støtte for en påstand, men hvor man baserer seg på en ensidig fortolkning, underslår nyanser eller motargumenter i den refererte teksten, eller unnlater å opplyse at konteksten der egentlig er en helt annen.

Ansvarsfraskrivende referanser hvor man bruker henvisninger for å underbygge egne påstander med normativt tilsnitt, men unnlater å opplyse om at de refererte publikasjonene selv er av normativ karakter og mangler empirisk belegg.

Overforenklende referanser er det når referansene er relevante, men manglende sitat eller diskusjon gjør at viktige nyanser i de opprinnelige tekstene forsvinner.

Skal opprettholde tilliten

Disse «unotene» er i hovedsak knyttet til forfatter-årstall-referanser der det ikke finnes noe sitat eller forpliktende parafrase, ofte ikke engang sidetall, og der sammenhengen mellom den refererende og den refererte teksten dermed er helt i det blå. Dessverre er det nettopp denne referansestilen som er i ferd med å bli helt dominerende i humsam-fagenes (human-iora og samfunnsvitenskap, red.anm) tidsskrifter og forlag.

Men hva angår dette forskningsetikken? Bortsett fra irritasjon gir jo ikke tendensiøs bruk av referanser og innforstått namedropping konkrete skadevirkninger? Det er så, men forskningsetikken er ikke bare allmennetikk anvendt på forskningens område; den er også en profesjonsetikk som har som formål å opprettholde forskningssystemets tillit.

Normer for saklig, balansert og utfyllende omtale av hvilke kilder forskningen bygger på er derfor ikke bare et spørsmål om skrivestil, men et viktig forskningsetisk anliggende.

Gjeninnfør fotnotene

Fagfellevurderingen må etter mitt syn bli betydelig strengere når det gjelder referansebruk, noe Østrem også er inne på. I tvilsomme tilfeller må det aktivt spørres etter referansens funksjon. Men også på regelsiden må det endringer til. Referansestilene basert på forfatter? Årstall-formatet inviterer formelig til retoriske triks (og slurv) når de brukes i humsam-fagene.

Løsningen ligger etter mitt syn snublende nær. Vi bør gjenreise en referanseteknologi som tidligere har vist seg å fungere svært godt, nemlig den humanistiske.

Historiefagets og filologiens referansesystem – basert på fotnoten – ble kodifisert på 1800-tallet nettopp for å få bukt med tendenser til autoritetsdyrkelse, retoriske triks og overflatisk kunnskap.

På den måten var fotnoten en avgjørende forutsetning for den moderne forskningen, slik blant annet Anthony Grafton har vist*. Realfagene ser nå ut til å klare seg med et forenklet system, men i humsam-fagene trenger vi fremdeles de mulighetene og den disiplinen som fotnoten byr på.

* Se Anthony Grafton: «The Footnote from De Thou to Ranke» History and Theory, 33/4 (1994), 57.