Han er seniorrådgiver i Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk, Sør-Øst-Norge (REK sør-øst) og en av bidragsyterne i boka «Etisk skjønn i forskning».

Boka som nylig kom ut på Universitetsforlaget, rommer bidrag fra ni ulike forfattere. Alle framhever godt skjønn som en viktig del av det å behandle forskningsetiske spørsmål på en god måte. Flere understreker også at skjønn ikke er personlig synsing.

Et godt etisk blikk

En viktig faktor i godt skjønn, mener Elster, er det blikket som skal til for å peke ut hvilke faktorer som er sentrale for å ta en etisk riktig avgjørelse.

Skal man for eksempel vurdere om et foreslått forskningsprosjekt er moralsk akseptabelt, må man greie å skille ut hvilke faktorer som er de sentrale for den etiske vurderingen.

«Det går an å bomme ved at man overfokuserer på lite relevante detaljer og lar de bli representative for hele saken. Og det går an å bomme ved at man ikke tar i betraktning en faktor som kan være viktig. Et godt blikk vil være det som ikke bommer på disse måtene», skriver Elster i sitt bidrag i boka.

Viktig med ulike erfaringer

Innlevelsesevne, kunnskap om moralsk teori og faglig kunnskap om det aktuelle forskningstemaet framheves som viktige elementer i det ha et godt skjønn. I tillegg er også erfaring svært viktig. Samtidig er ulempen ved erfaring at man kan låse seg til et bestemt profesjonsperspektiv.

Derfor er betoning av godt skjønn også et argument for at komiteer som vurderer forskningsetiske spørsmål, skal være så bredt sammensatt som mulig.

– Noen kan ha bedre skjønn enn andre. Men minst like viktig er det at forskjellige personer, som alle har godt etisk skjønn, kan ha ulikt etisk skjønn. En god etisk skjønnsanvendelse krever derfor at forskningsetiske vurderinger gjøres i fellesskap, mener Elster.

Forskeren som etisk aktør

Bilde av Annette BrunovskisSosiolog Anette Brunovskis er også bidragsyter i boka. Hun tar for seg hvordan man kan bruke skjønn for å unngå skade eller krenkelser når man forsker på særlig utsatte grupper. Brunovskis, som er forsker ved Fafo, har gjennomført en rekke studier innenfor prostitusjon og menneskehandel på Balkan og i Norge. De skjønnsmessige vurderingene hun gjør, er basert på år med erfaring.

I møtet med ofre for menneskehandel stiller hun strenge krav til egen forskning om at den ikke skal skade kildene som blir intervjuet. Det dreier seg blant annet om å bruke skjønn for å forstå om forskernes spørsmål kan påvirke intervjuobjektene negativt. For kvinner som har vært utsatt for overgrep, kan det være skadelig å rippe opp i traumer.

– Detaljer om overgrep er ikke nødvendig for meg. Nytteverdien av slike opplysninger må veies opp mot potensielle skadevirkninger for kvinnene. Det må gjøres en vurdering der og da om dette er noe kvinnen ønsker å snakke om, mener Brunovskis.

Hun sier at ikke alle som arbeider med prostitusjon og menneskehandel, deler denne holdningen. Enkelte legger etter hennes mening legger for stor vekt på å stille spørsmål om tidligere overgrep.

Å forstå konteksten

Godt skjønn omfatter også kunnskap og en god forståelse av miljøene og konteksten forskeren arbeider i, påpeker Fafo-forskeren. Hun gir eksempler på hvordan ulike land kan representere helt ulike settinger, selv om de er naboland.

Det som er mulig å gjennomføre på en trygg måte i prostitusjonsmiljøet i Beograd i Serbia, kan være utrygt å gjøre i Tirana i Albania.

Innlevelse og empati kan være nyttig når man skal ta etiske valg. Samtidig er det også grenser for vår evne til å leve oss inn i andres situasjon, og man må være bevisst på at empati kan ha sine begrensninger, påpeker Brunovskis.

– Livserfaringene kan være så forskjellige at det kan være vanskelig å sette seg inn i hvordan andre opplever ting, sier hun.

Rom for etisk drøfting

Brunovskis vil ha større rom for å drøfte forskningsetiske sider ved forskningsprosjektene i selve rapporteringen av resultater. I praksis er det kanskje ikke rom for å gjøre en grundig gjennomgang innenfor rammene av en artikkel i et vitenskapelig tidsskrift.

– Mange kvier seg for å ta opp vanskelige spørsmål hvis plasshensyn krever at det må kokes ned til bare noen få linjer, påpeker hun.

– Man ender ofte opp med å diskutere forskningsetikk separat. Dersom man ender opp med bare å gjøre det, blir diskusjonen veldig løsrevet fra substansen i forskningen, legger hun til.