Et spørsmål kan være feil enten fordi det er ugyldig eller fordi vi allerede vet svaret på det, påpeker Wager.

Hun var en av foredragsholderne på den internasjonale konferansen om research integrity i Rio i Brasil i juni. Wager har vært styreleder i The Committee on Publication Ethics (COPE) og jobber nå blant annet som frilans redaktør og medisinsk skribent.

Wager har også bidratt i en artikkelserie i tidsskriftet The Lancet om hvordan man kan øke verdien og redusere mengden waste, det vil si bortkastet forskning.

Overflødig krybbedødforskning

Ifølge Wager kan bortkastet forskning få konsekvenser innen en rekke fagfelt, men hun mener de mest direkte og alvorlige følgene oppstår innenfor medisinsk forskning.

– Hvis medisinsk forskning blir feil, kan man skade mennesker, påpeker hun.
Wager forteller at det allerede på 1970-tallet var klare bevis for at mageleie økte risikoen for krybbedød. Likevel fortsatte forskere å gjennomføre studier hvor spørsmålet var om sovestilling påvirket risikoen for krybbedød.

Gjennom ulike bøker ble foreldre i USA og England rådet til å la spedbarna sove på magen helt fram til 1988.

– Det er anslått at man kanskje kunne forhindret dødsfallet til over 60 000 spedbarn hvis man hadde anerkjent risikoen knyttet til mageleie tidligere, påpeker hun.

Kaster bort penger og tid

I en artikkel fra 2009 hevder forskerne Iain Chalmers og Paul Glasziou at hele 85 prosent av all forskning er bortkastet. En av årsakene er nettopp at forskningen stiller feil spørsmål. Andre vanlige forklaringer er at studiene har dårlig design, at data ikke blir publisert eller at data blir presentert på en dårlig måte.

– Det finnes bare en viss mengde penger til forskning. Jo mer penger som brukes på forskning som ikke er produktiv, dess mindre er det igjen til alle andre, påpeker Wager.

I produktiv legger hun at forsknings­resultatene er brukelige – for eksempel for andre forskere eller for helsevesenet. Blir ikke forskningen publisert, er den ikke til nytte for noen. Blir den publisert, men mangler vesentlig informasjon eller er uklar på viktige områder, er det risikabelt å basere medisinsk behandling eller nye studier på den.

– Bortkastet forskning dreier seg i den enkleste forstand om å kaste bort penger. Men det handler også om bortkastet tid og bortkastede muligheter – fordi forskere i stedet for å arbeide med ubrukelige prosjekter, kunne gjort noe som bidro til samfunnet, sier Wager.

Blodtap versus død

Hun trekker fram forskningen på bruk av traneksamsyre i forbindelse med hjerteoperasjoner som et annet eksempel på at forskere stiller feil spørsmål. I 2001 viste analyser av eksisterende studier at legemiddelet hadde en positiv virkning på blodtap.

Likevel fortsatte forskerne å undersøke effekten i ti år til. Studiene var randomiserte, og pasi­entene ble tilfeldig fordelt enten til en gruppe som fikk traneksamsyre, eller til en gruppe som fikk placebo eller annen behandling.

– Det betyr at halvparten av pasientene fikk en behandling man allerede visste hadde en effekt, mens den andre halvparten fikk en dårligere behandling. Dette er et alvorlig etisk problem, mener Wager.

Hun påpeker at forskerne ikke bare stilte spørsmål man allerede visste svaret på. Det fantes andre spørsmål de heller burde stilt, og som deltagerne var mer opptatt av.

– Forskningen viste at traneksamsyre kunne forhindre blodtap. Men det de fleste pasientene egentlig ville vite, var om de kom til å overleve operasjonen eller ikke. De var ikke så bekymret for om de ville trenge en blodoverføring, påpeker Wager.

Overser tilgjengelig kunnskap

Forskere bruker ofte bare deler av den eksisterende forskningsbaserte kunn­skapen som grunnlag for egne spørsmål og prosjekter, ifølge Gro Jamtvedt ved Nasjonalt kunnskapssenter innen helsetjenesten.

– De fleste forskningsartikler refererer som regel til to–tre andre studier, og ofte til studier som underbygger egne forskningsspørsmål, påpeker Jamtvedt.

Hun leder Avdeling for kunnskapsoppsummering som tar oppdrag fra helsetjenesten og forvaltningen. Avdelingen har lansert begrepet «kunnskapsbasert forsk­ning» som innebærer at ny forskning skal bygge på totaliteten av eksisterende forskning.

– Vi argumenterer for at nye studier alltid skal ta utgangspunkt i systematiske oversikter over alt som finnes av forsk­ning. Slike oversikter kan vise både hvilke spørsmål som er ubesvart og hvor det er forsket mer enn nok.
Ifølge Jamtvedt vil kunnskapsbasert forskning gi bedre studier og dermed

mindre unyttig forskning.

– Nyttig forskning er for meg blant annet forskning som har relevans for pasienter, pårørende eller befolkningen generelt. Dette gjelder særlig klinisk forskning der man inviterer folk til å delta i studier som på sikt skal bidra til at andre skal få det bedre. Når folk byr på seg selv på en slik måte, vil det være uetisk hvis forskningen ikke er nyttig eller relevant, mener hun.

Nye spørsmål om trening

Ifølge Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten har mer enn 50 studier undersøkt effekten av trening på artrose, eller slitasjegikt.

– De siste ti årene har vi fått den ene studien etter den andre som har gått i retning av at trening hjelper. Da lurer man til slutt på hvor mange slike studier man trenger, sier May Arna Risberg, som er professor i idrettsmedisin ved Norges idrettshøgskole.

Selv om hun synes 50 studier er i overkant, understreker hun at det har vært nødvendig med et relativt stor antall.

– For å ha et solid svar, må vi blant annet ha studier fra ulike deler av verden og med ulike pasientgrupper.

Vil spisse behandlingen

Nå er det imidlertid på tide å stille andre viktige spørsmål, synes Risberg. En kommende studie hun skal lede, skal studere hvorfor trening virker.

– Selv om det er helt klart at trening hjelper, er effekten bare liten til moderat, i likhet med mange andre tiltak for pasientgruppen. Hvis vi vet mer om mekanismene, kan vi kanskje bli enda bedre til å spisse behandlingen og skreddersy den til hver enkelt pasient, forklarer hun.

Det finnes internasjonale og nasjonale retningslinjer for behandling av pasienter med mild til moderat kneartrose. Risberg mener det også er viktig å undersøke om retningslinjene har blitt tatt i bruk i pasientbehandling, og hva som eventuelt skal til for at de tas i bruk.

– Vi må sørge for at kunnskap kommer til nytte der den trengs, fastslår hun.