I ettertid av jordskjelvet går pårørende til 29 av de døde til sak. De mener at de som omkom, hadde valgt å bli hjemme og ikke reise bort eller overnatte utendørs fordi de var blitt beroliget av eksperter og myndigheter.

Sju personer, deriblant fem forskere innenfor seismologi og geologi, blir dømt til seks års fengsel for uaktsomt drap. Ifølge dommen har forskerne analysert jordskjelvrisikoen på en overfladisk og upresis måte og bidratt til å roe ned innbyggerne. Dommen vekker internasjonal oppmerksomhet og motstand. Er det virkelig slik at forskere kan dømmes for drap i forbindelse med en naturkatastrofe? I november 2014 blir saken gjenopptatt og forskerne frikjent.

De færreste forskere risikerer å havne i en så akutt situasjon som sine italienske kolleger. Mange bidrar imidlertid med kunnskap som på ulike måter kan påvirke samfunnet. I dette nummeret av Forskningsetikk kan du blant annet lese om gen­teknologi som på den ene siden kan brukes til å lage «designerbabyer», og på den andre siden kan være botemiddelet mot arvelige sykdommer.

Hvilket ansvar har så den enkelte forsker for hvordan forskningen blir brukt? Hvordan skal forskere bedømme risiko og nytte når det er vanskelig å forutsi de langsiktige konsekvensene av forskningen? Og hvordan skal forskere kommunisere disse vurderingene til omverdenen?

Forventningene om en samfunnsansvarlig forskning uttrykkes stadig tydeligere, blant annet fra dem som finansierer forskningen. I Forskningsrådets nye hovedstrategi heter det at forskningen bør være til gavn for samfunnet og bidra til å løse de store samfunnsutfordringene.

Hva samfunnsansvar faktisk innebærer er likevel ganske uklart, påpeker Mark S. Frankel i The American Association for the Advancement of Science (AAAS) til Forskningsetikk. AAAS forbereder nå en internasjonal studie som skal kartlegge forskeres oppfatninger om eget samfunnsansvar. Forhåpentlig kan denne og lignende studier bidra til kunnskap om hvilket samfunnsansvar forskerne tar, og diskusjoner om hvilket ansvar de egentlig har.