Synet på personer med både fysiske og psykiske utviklingshemminger endret seg betydelig i USA under første verdenskrig. Fra å være pasienter som trengte pleie og omsorg, ble de sett på som farlige og potensielt kriminelle.

De statlige institusjonene som i utgangspunktet skulle hjelpe og utdanne dem, vokste raskt og utviklet seg til å bli noe som lignet mer på fengsler, uten særlig omsorg eller tilrettelegging. Men under og etter andre verdenskrig ble barna på disse statlige institusjonene plutselig av interesse for noen – nemlig medisinske forskere på jakt etter nye behandlingsmetoder.

Et «overmenneske»

Legen og forskeren Albert Montgomery Kligman var en av disse. Han var kjent for sin humor, sjarm og fulltegnede forelesninger. Kligman var en yndling ikke bare blant studenter og kolleger, men også hos myndighetene og legemiddelindustrien.

Alle så opp til ham, og han fikk en makt som han visste å utnytte. Ifølge en av hans tidligere studenter, erklærte han ofte at «overmennesker» ikke trengte å følge lover og regler slik som vanlige folk. Kligman gjorde alltid som han ville.

Forskere på den tiden jaktet ivrig på institusjoner som ville gi dem tilgang på forsøkspersoner. De statlige institusjonene for såkalt evneveike i Vineland og Woodbine i New Jersey var blant dem som var svært behjelpelige i forbindelse med vitenskapelige studier. Kligman var verken den første eller den siste forskeren som tok turen dit.

Studiene han gjennomførte på disse institusjonene, ledet ham inn i den mest lukrative perioden i hans kontroversielle karriere.

Smittet barna med ringorm

Kligman var ekspert på soppinfeksjoner og på jakt etter en effektiv soppdreper. Han mente at institusjoner for tilbakestående barn fremstod som det ideelle stedet for forskning. Der var vevsprøver fritt tilgjengelige, fastslo han.

I en studie som skulle kartlegge alvorlige skader i hodebunnen, plukket Kligman ut åtte barn i alderen seks til ti år. På den ene siden av hodene deres gned han hår som var infisert av ringorm, for å skape soppinfeksjon. På den andre siden skrapet han hodebunnen med en sløv kniv til barna begynte å blø, før han påførte infiserte hår som festet seg i sårskorpen. Studien ble finansiert av den offentlige helsetjenesten i USA.

I en annen studie av ringorm testet Kligman ut forskjellige typer kjemikalier som kunne være mulige behandlinger. Ulike doser formalinløsninger ble påført hodebunnen til pasientene. Formalin brukes til desinfeksjon, men kan fremkalle allergi og også være kreftfremkallende ved langvarig og høy eksponering. I seks tilfeller ble Kligmans pasienter utsatt for svært høye doser av formalin i over en time.

Til tross for smerten Kligman påførte flere av pasientene, måtte han innrømme at ingen av forsøkene gav resultater i form av noen typer behandling.

Uetiske tradisjoner

I løpet av den kalde krigen ble Kligman sett på som en kjendis innen forskning på hud og hudsykdommer. Han var kjent for sine innovative og varierte forsknings­interesser og oppdagelsen av de populære hudkremene Retin-A og Renova. Men for noen få representerte Kligman de verste innenfor medisinsk forskning, nemlig leger som ble motivert av kommersielle og økonomiske interesser, og som var villige til å bruke alt og alle for å nå sine mål.

Kligman står igjen som en av de mest kjente representantene for en uetisk forskningspraksis på 1950–1970-tallet som tillot medisinske forskere å bruke tilbakestående barn og innsatte i fengsler som forsøkspersoner. Han og andre forskere fulgte imidlertid bare en lang tradisjon som gikk ut på å benytte seg av det lett tilgjengelige «materialet» på institusjonene.

Kligman uttalte selv at: «Ting var enklere på den tiden. Informert samtykke var ikke noe man drev med. Ingen spurte meg hva jeg drev med. Det var en fantastisk tid».