På slutten av innledningen i alle forskningsartikler står problemstillingen. Hva er så problemstil­lingen i Diederik Stapels selvbiografiske bok? Det han selv lanserer som sitt prosjekt er en slags analyse av eget forskningsjuks med klare likheter til hvordan man analyserer ulykker som for eksempel en togavsporing eller flyulykke. Dette skjer ved tilbakeblikk på eget liv med episoder fra barndommen og hans akade­miske karriere.

Historiene belyses ved hjelp av psyko­logisk teori og resultater fra velkjente sosialpsykologiske eksperimenter. En mindre eksplisitt problemstilling er nok at boken også er et forsøk på å rehabilitere Stapel som menneske og introdusere et skille mellom personen og jukset.

En gresk tragedie

Boken er spennende selv om leseren vet at dette kommer til å ende med forferdelse, full togavsporing og mange sårede langs veien. Stapel beskriver hvordan det hele startet med noen mindre uregelmessigheter og snarveier, fram til fabrikasjon av datasett og desperate forsøk på å skulle skjule det hele.

Fortellingen har mange likheter med en gresk tragedie der tragedien skyldes hovedpersonens overmot som straffes med gudenes inngripen, og likevekt gjenopp­rettes. Fallhøyden for helten var som i antikkens drama betydelig. Fra professor med en imponerende publikasjonsliste til utstøtt fra det akademiske lauget.

Stapel beskriver sin barndom i positive ordelag, og det er lite mat å hente for en utviklingspsykolog som leter etter tidlige tegn på muligheter for senere togavsporing. Familiesamholdet beskrives som godt, og det eneste som kanskje kan gi en indikasjon på at den unge Diederik ikke har det så bra, er søvnproblemer. Han plages av grubling, usikkerhet og de mange valgmulighetene han har rundt utdanning og videre karriere. Som voksen beskriver han seg selv som utålmodig og en person med et stort behov for anerkjennelse og applaus.

Avsky og medlidenhet

Har han så gjennom sin bok besvart problemstillingen? Det vil si forstår leseren hvorfor det gikk som det gikk? Tja, til en viss grad får man en forståelse for systemsvakheter, forutgående betingelser og personlighetstrekk som kan gjøre slike ulykker mer sannsynlige. Men innimellom de vel regisserte episodene fra hans liv er det fremdeles hull i fortellingen.

Den andre delproblemstillingen som handler om å rehabilitere seg selv som menneske, er nok bedre besvart. Stapel tar fullt ansvar for det han har gjort, og beskriver på en svært troverdig måte sorgen og problemene som han har påført både egen familie og kollegaer.

Angsten, selvhatet og selvmordstankene gjør ham svært menneskelig. I så måte har denne greske tragedien hatt den rensende effekten på publikum. Vi betrakter det hele i frykt og avsky, men også med en viss medlidenhet. Kunne jeg tenkt meg å møte ham? Ja absolutt. Men sluppet ham i nærheten av mine SPSS-filer? Nei, ALDRI!