I slutten av juli 1996 ble deler av en menneskeskalle funnet ved Columbia river ved byen Kennewick i staten Washington i USA. Myndighetene ble straks varslet. Samme dag dro rettsmedisinere og arkeologen James Chatter, som var spesialist i fysisk antropologi, til funnstedet og fant flere skjelettrester.

Det videre innsamlingsarbeidet ble overlatt til Chatter. I løpet av de neste ukene fant han rundt 350 bein og beinfragmenter og hadde til sist et nesten komplett skjelett. Det ble etter hvert omtalt som Kennewick-mennesket.

Høyt konfliktnivå

Beina ble 14C-datert til å være mellom 8935 og 9075 år gamle og ble følgelig det nest eldste menneskeskjelett som til nå er funnet i Nord-Amerika. Verken det eldste kjente skjelettet eller Kennewick-mennesket ligner på skjeletter av indianere, men mer på nordøst-asiatiske eller forhistoriske skjeletter. Dette åpnet for en betent debatt om hvem som bestemmer i saker som angår gammelt skjelettmateriale, og – indirekte – om indianerne var de første menneskene i Nord-Amerika.

Sterke krefter motsatte seg all videre forskning på Kennewick-mennesket. Under henvisning til The Native American Graves Protection and Repatriation Act (NAGPRA) grep de føderale myndighetene inn, og etter få uker ble skjelettet beslaglagt. Myndighetene dekket også til funnstedet med store steiner for å forhindre videre arkeologiske undersøkelser.

Konfliktnivået var høyt. For første gang i historien utfordret amerikanske forskere en NAGPRA-prosess. Myndighetene ville at skjelettet skulle utleveres til Claimant-stammen, en lokal indianergruppe, for gjenbegraving. Forskerne ville derimot ha fri adgang til å studere dette enestående funnet.

Etter åtte år i rettssystemet ble det avgjort at Kennewick-mennesket kunne undersøkes. I løpet av to hektiske uker i 2005 og noen få dager året etter ble de eneste studiene gjennomført. Senere har skjelettet vært oppbevart i magasinene ved Burke Museum og vært utilgjengelig både for forskere og for publikum.

Forbilledlig dokumentasjon

Bokas redaktører lar både forskere og myndigheter komme til orde. Artiklene omtaler funn og funnforhold, studier av skjelettet, kranium og tenner og ulike teknologiske metoder. Skjelettet blir også sammenlignet med andre nord-amerikanske skjeletter, og funnet blir satt i en videre kontekst.

Boken er en forbilledlig dokumentasjon på tverrfaglig forskning og forskningssamarbeid. Den synliggjør også de konflikter som kan oppstå mellom myndigheter og forskningsmiljø når ansvar og rolleforståelse ikke er klart definert.

Etiske aspekter er i liten grad løftet frem i boka. Den danner likevel grunnlag for etisk refleksjon, spesielt om forholdet mellom forskning og politikk og urfolk og storsamfunn.

Dette er en bok som bør finnes i kultur- og naturhistoriske museers biblioteker og hos myndigheter som arbeider med spørsmål knyttet til tilbakeføring av fornminner, især menneskelevninger. Den er imidlertid ikke en bok man tar med seg på reise eller som sengelektyre, både på grunn av format (A4 og 669 sider) og vekt (2,7 kg).'

Anne Karin Hufthammer er leder for Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget).