Kunnskap er et kollektivt gode. Derfor er hovedregelen at alle forskningsresultater bør publiseres, enten de er positive eller negative, og uavhengig av om de har en klar konklusjon eller ikke.

Blir det skjevhet i hvilke studier som publiseres og hvilke som bare blir liggende på forskerens PC, kan det få ringvirkninger for andres forskning og påvirke kunnskapsoppsummeringer på bestemte felt. I ytterste konsekvens kan det få følger for utviklingen av medisiner og behandlingen vi får hos legen og på sykehuset.

Men kan det bli lagt for mye vekt på publisering slik at det i praksis blir mest mulig forskning, og ikke best mulig forskning? «Tellekanter» er den folkelige betegnelsen på systemer for registrering av forskningsresultater, og fordeling av penger mellom institusjoner på grunnlag av disse resultatene.

Å bidra til å øke antall publiseringer er et viktig argument for slike systemer. Men hvilke følger kan det få for samfunnet hvis forskerne er mer opptatt av raske resultater enn å besvare sammensatte spørsmål? Og hvis forskerne føler seg presset til å publisere – kan det øke risikoen for fusk og etiske overtramp?

Ifølge en artikkel i tidsskriftet The Lancet blir rundt 85 prosent av pengene som brukes på forskning globalt, kastet bort på dårlig utformede og overflødige studier. Hele 30 prosent av de mest innflytelsesrike originalartiklene innen medisinsk forskning viser seg senere å være feil eller overdrevne.

I dette nummeret belyser vi ulike etiske aspekter knyttet til vitenskapelig publisering. Som journalist har jeg selv kjent på kroppen hvor utfordrende det kan være å skulle produsere og publisere. Jeg har følt press om å skrive saker som genererer et visst antall klikk på Internett. Jeg har følt meg overmannet av kravet om å produsere altfor mange artikler på altfor kort tid.

Men jeg har også kjent gleden av å skrive artikler jeg opplever som viktige og nyttige, og som kan gjøre en forskjell. Og jeg har takket for at jeg, i likhet med forskere, har et sett etiske retningslinjer som kan vise vei, når jeg lurer på om jeg har gått meg vill.

Som ny redaktør for Forskningsetikk har jeg enda flere plikter og rettigheter å forholde meg til. Jeg skal gjøre mitt beste for å lage et interessant og viktig blad med stø kurs i riktig retning.