Hun leder forskningsprosjektet
«Etterlatte foreldre, søsken, partnere, barn og venner etter 22. juli» ved Senter for Krisepsykologi i Bergen. Dyregrov har selv dybdeintervjuet 26 av deltagerne i studien.

– Til tross for hva mange tror, verdsetter de berørte slike dybdeintervju veldig høyt. De gråter og synes det er vondt fordi de kommer så nær tapet, men på sikt opplever nesten alle det som utelukkende godt og terapeutisk, forteller Dyregrov.

Enkelte trenger imidlertid hjelp der og da. Det kan dreie seg om for eksempel foreldre som ikke fyller omsorgsroller eller sørgende som ikke klarer å fungere i dagliglivet. Dyregrov forklarer at forskeren fullfører intervjuet før han eller hun tar opp det som har skapt bekymring.

Må stilles strenge krav

– Når vi fikk vite at etterlatte ikke hadde fått nødvendig hjelp, henviste vi dem videre til behandling enten hos oss eller til sorg- og traumenettverket vårt andre steder i landet. Dette er noe forskere forplikter seg til å gjøre når de forsker på sårbare populasjoner, forklarer Dyregrov.

Hun mener kombinasjonen av både å skulle forske og ivareta personer som har opplevd traumatiske dødsfall, betyr at det må stilles strenge krav til den som skal utføre forskningen.

– Hvem som helst skal ikke kunne gå inn og forske på slike sårbare populasjoner. Foruten forskerkompetanse må man ha solid kjennskap til katastrofer og kriser, og sorg og traumer. Man må ha en nennsom og skånsom tilnærming, og man må klare å forstå hvordan de man studerer har det og hvilke behov de har, påpeker Dyregrov.