Helsedirektøren erklærte «helsemessig unntakstilstand» og begrunnet dette med at han var overbevist om at giftige kjemiske stoffer fra avfallsplassen representerte en fare for beboerne i området. Han rådet beboerne til å holde seg borte fra kjellerne og ikke å spise grønnsaker fra hagen. Gravide kvinner og barn under to år ble oppfordret til å forlate området så raskt som mulig. Skolen ble stengt.

Like etter tilbød guvernøren i staten New York å kjøpe de 239 husene som lå nærmest avfallsplassen og å hjelpe til med å skaffe nye boliger til beboerne. Helsedirektoratet satte straks i gang en større helseundersøkelse som omfattet blodprøver, spørreskjemaer og en undersøkelse av sykdomsforekomster blant beboerne. Tidlig på høsten 1978 kom de foreløpige resultatene av undersøkelsen, og representanter for myndighetene forsikret beboerne at resten av Love Canal var et trygt sted å bo.

Forgiftning

Den lokale beboerforeningen hadde hjulpet til med undersøkelsene, blant annet ved at medlemmer ringte naboer for å få dem til å fylle ut skjemaer og ved å registrere medisinske problemer. Lederen av foreningen, Lois Gibbs, var sikker på at hun og hennes familie var forgiftet. Hennes sønn hadde utviklet astmatiske symptomer, og han hadde fått krampeanfall etter at han begynte på skolen – som var bygd rett oppå avfallsplassen. Gibbs var innstilt på å flytte og ble utålmodig da saken begynte å trekke ut.

En kveld fikk hun den ideen at hun skulle gjennomgå materialet som foreningen hadde samlet inn. Hun tok et gatekart og merket av med en knappenål alle hus der det bodde folk med helseproblemer. Det så ut til å danne seg et mønster: Knappenålene samlet seg langs smale stier på kartet. I sitt arbeid med saken hadde hun fått høre av andre beboere at det tidligere hadde gått store dreneringsgrøfter gjennom området. Disse var blitt fylt igjen da man bygde boliger. Det viste seg at det fantes luftfotografier av Love Canal fra 1930-tallet som viste dreneringsgrøftene. Gibbs stilte spørsmålet om mønsteret hun fant i knappenålene på kartet kunne henge sammen med disse dreneringsgrøftene.

Uenighet

Gibbs viste først kartet til lederen for forskergruppen som hadde foretatt undersøkelsen for Helsedirektoratet. Hans interesse var svært begrenset. Deretter viste hun det til dr. Beverly Paigen, en forsker ved et statlig institutt i nærheten. Paigen forsket selv på sammenhengen mellom kjemikalier og kreft og ble svært interessert i problemet. På den tiden arbeidet hun med en hypotese om at enkelte familier hadde større risiko for å få kreft enn andre når de ble utsatt for lave konsentrasjoner av giftstoffer. Hun betraktet Love Canal som en enestående anledning til å teste hypotesen.

Paigen fikk medlemmer av beboerforeningen til å hjelpe til med en intervjuundersøkelse av 1140 av beboerne. Hun skisserte tre mulige utfall: 1) Hvis det viste seg at det var overhyppighet av sykdommer i noen familier, mens andre familier i nærheten ikke var rammet, ville det støtte hypotesen om at mottakeligheten var genetisk betinget. 2) Hvis sykdomshyppigheten viste en geografisk fordeling, med stor hyppighet i noen områder og lav hyppighet i andre, ville det støtte hypotesen om at kjemikalier fra avfallsplassen hadde spredt seg via dreneringsgrøftene. 3) Hvis sykdomshyppigheten var tilfeldig fordelt utover området, ville det tyde på at det ikke var noen sammenheng mellom sykdomsforekomster og kjemiske stoffer på avfallsplassen.

Sykdomsmønster

Resultatet så ut til å støtte utfall 2): Sykdomshyppigheten viste en klar geografisk fordeling, og den så ut til å følge et mønster som kunne ha en forbindelse med de tidligere dreneringsgrøftene. Geologer greide deretter å finne den nøyaktige lokaliseringen av grøftene.

Paigen delte da alle husene i to kategorier: «Våte hjem» var hus som var bygd oppå eller i umiddelbar nærhet av dreneringsgrøftene. «Tørre hjem» var alle de andre husene. Resultatet var slående. Kvinner i «våte» hjem hadde tre ganger så mange spontanaborter som kvinner i «tørre» hjem. Fødselsdefekter, astma, urinveissykdommer og antall psykiatriske tilfeller var flere ganger høyere i «våte» områder enn i «tørre». Paigens undersøkelse støttet dermed Lois Gibbs sin opprinnelige hypotese. Dessuten la den klare føringer for hva som burde gjøres. Man burde starte med å evakuere folk fra de «våte» hjemmene først. Dette sto i strid med den fremgangsmåten Helsedirektoratet hadde valgt. De hadde kjøpt de husene som lå nærmest avfallsplassen og ville la resten av innbyggerne bli boende.

Konfrontasjon

Paigens undersøkelse var utført ved hjelp av beboerforeningen, men uten økonomisk støtte. Selv om undersøkelsen indikerte at kjemikalier fra avfallsplassen var årsak til sykdommer, hadde hun aldri forestilt seg at den skulle telle som en fullverdig epidemiologisk undersøkelse. Hun foreslo derfor at Helsedirektoratet skulle foreta en grundigere undersøkelse. Men det var de lite villige til. De argumenterte med at deres egen undersøkelse hadde vært mye grundigere enn hennes, og at de ikke hadde funnet noen sammenheng mellom kjemiske stoffer og sykdomshyppigheten.

Denne konklusjonen bygde de på to forhold: 1) Helsedirektoratets forskergruppe hadde tatt som utgangspunkt at dersom kjemikalier fra avfallsplassen var årsak til sykdom, skulle de finne størst sykdomshyppighet nærmest avfallsplassen, og synkende hyppighet etterhvert som avstanden økte. De hadde ikke funnet en slik fordeling, og konkluderte med at kjemikalier fra avfallsplassen ikke kunne være årsak til sykdom. 2) Forskergruppen hadde sammenlignet hyppigheten av enkelte sykdommer, blant annet spontanaborter, med andre undersøkelser, og funnet at hyppigheten i Love Canal ikke var høyere enn i normalbefolkningen.

Det kom til en konfrontasjon. Da Paigens resultater ble gitt til pressen, sa lederen for Helsedirektoratets forskergruppe at undersøkelsen var «fullstendig ukorrekt», og at den var basert på «informasjon samlet av husmødre ‒ det vil si ubrukelig».

For å gjøre en lang og dramatisk historie kort: Lois Gibbs, Beverly Paigen og beboerne i Love Canal vant frem med sitt syn. Sommeren 1980 ga kongressen sin tilslutning til en ekstrabevilgning som ga presidenten fullmakt til å bruke opptil 120 millioner kroner for å flytte resterende beboere. Etter en del forhandlinger mellom forskjellige instanser var Love Canal i hovedsak fraflyttet i 1981.

Artikkelen er noe forkortet etter avtale. Love Canal-eksemplet har tidligere vært brukt av Fjelland i følgende publikasjoner: Vitenskap mellom sikkerhet og usikkerhet, Ad Notam Gyldendal 1999 og på engelsk: Facing the problem of uncertainty, Journal of Agricultural and Environmental Ethics 15: 155-169, 2002.

Forskningsetisk historie følges denne gang av en artikkel med diskusjon.