Det er slutt på tiden da en museumsutstilling først og fremst handlet om døde gjenstander utstilt i et glassmonter. I dag stilles det krav til at utstillinger både skal informere deg og berøre deg følelsesmessig.

– Dette utfordrer etikken i museene, mener Pabst, som er leder for fagseksjonen ved Vest-Agder-museet.

Hun har de siste årene jobbet med flere utstillinger som har henvendt seg til menneskers følelser. Hva gjør dette med museene og menneskene der? Temaet interesserte henne så mye at hun nå har levert en doktorgradsavhandling ved Universitetet i Agder om dette.

Er det moralsk forsvarlig?

I avhandlingen har Pabst intervjuet museumsansatte i Norge, Danmark og Tyskland som alle har jobbet med sensitive temaer i utstillinger.

– Jeg har møtt mange som har slitt seg helt ut og blitt sykemeldte etter å ha jobbet med slike utstillinger, forteller hun.

Pabst har selv kommet til et punkt der hun måtte stoppe opp.

– Når man møter mennesker ansikt til ansikt og hører dem fortelle om vanskelige og traumatiske opplevelser, kan det bli så sterkt følelsesmessig at opprinnelige planer om hvordan en utstilling burde bli eller se ut, må forandres. Det er viktig å verne om mennesket – og seg selv.

Bruker mennesker for å belyse fakta

Politiske dokumenter oppfordrer museene til å innta en aktiv samfunnsrolle og til å formidle vanskelige tema.

Også museumsansatte kan publisere resultater i vitenskapelige tidsskrifter, men det er først og fremst utstillinger som er deres formidlingsform. En utstilling når dessuten mange flere mennesker enn en vitenskapelig publikasjon.

Med museumsreformen i 2002 skjedde det et lite oppgjør med de klassiske formene for utstillinger. Det ble da satt fram et ideal om større mangfold. Den nye generasjonen publikum blir stadig vanskeligere å nå fram til. Museene må derfor bli levende samfunnsaktører. Tabuene, det kontro-versielle og de usynlige temaene skulle nå bringes inn i utstillingene.

– Ved museene har vi fulgt opp disse politiske føringene. Vi lager i dag utstillinger hvor vi tar opp tema som for eksempel seksuelle overgrep, vold og personlige krigsopplevelser. Vi forholder oss naturligvis til forskningsbasert informasjon, men for å levendegjøre disse historiene vil vi ofte bruke personlige beretninger. Helst fra mennesker som har opplevd noe knyttet til temaene.

Det er her, i innsamlingen og presentasjonen av de sterke historiene, at etikken kommer inn. Men den har blitt glemt i de politiske dokumentene, ifølge Pabst.

– Vi bør vurdere utvidelse av bestående etiske regelverk for å møte de nye politiske føringene.

Det eneste etiske regelverket museene har i dag, er regelverket til The International Council of Museums (ICOM). Disse retningslinjene er så overordnet at det ikke dekker arbeidsområdet vårt godt nok, mener Pabst.

– Etikk i museene må settes på dagsordenen. Dette er noe mange sliter med ved norske museer i dag, slår hun fast.

Utstilling sendte sjokkbølger

Kuratoren i Vest-Agder har i sitt doktorgradsarbeid tatt for seg sju utstillinger i inn- og utland som har vært sterke følelsesmessige opplevelser for publikum.

En av dem er Wehrmacht-utstillingen. Den ble satt opp ulike steder i Tyskland i perioden 1995 til 1999. Denne utstillingen sendte sjokkbølger over hele landet, fordi den rokket ved en etablert sannhet.

Wehrmacht var den regulære tyske hæren under 2. verdenskrig. Historiebøkene har fortalt at disse soldatene ikke var nazister. Det var «de andre», SS, som var de slemme. I det tyske samfunnet ble det hevdet at Wehrmacht-soldatene var mindre brutale enn andre i Hitlers regime. Dersom man kunne si at man selv, faren eller bestefaren hadde vært Wehrmacht-soldat, var det lenge en lettelse. Grusomheten var ikke så utpreget.

Utstillingen på 1990-tallet viste noe annet. Den ga en massiv dokumentasjon gjennom tekst og bilder på at også disse soldatene var med på jødeutryddelser, henrettelser av russiske krigsfanger og overgrep mot sivilbefolkningen.

Mange tyskere fikk rokket ved sin egen identitet gjennom denne utstillingen. Far og bestefar var ikke den personen deres barn og barnebarn trodde de var. Foto av Wehrmacht-soldater som står og røyker under et tre hvor de hadde hengt en jøde, taler sitt eget språk.

Prosjektlederen ved Hamburger Institut für Sozialforschung, som var ansvarlig for utstillingen, fikk tusenvis av henvendelser fra sinte og fortvilte mennesker. Ofte med beskjeden «Dette er ikke sant, slik var ikke min far» eller «Min bestefar var ikke nazist».

– Det gikk så langt at alle ansatte ved instituttet måtte få panserglass i vinduene, forteller Pabst.

Utstillingen fikk også politiske konse-kvenser. Tysklands folkevalgte parlament, Bundestag, besluttet at alle historiebøker måtte revideres etter det som hadde kommet fram i forarbeidet til utstillingen.

Økonomisk erstatning etter utstilling

Også i Danmark har en utstilling i et museum fått politiske konsekvenser i nyere tid. Da Dansk Forsorgsmuseum viste en utstilling om oppveksten på barnehjem i Danmark for rundt 50 år siden, ble også danskene sjokkerte. Utstillingen intervjuet tidligere barnehjemsbarn som hadde opplevd seksuelle eller andre overgrep på barnehjemmene. Etter dette sto flere titalls tidligere barnevernsbarn fram og fortalte om lignende opplevelser.

Dette vekket en sterk reaksjon i det danske samfunnet og førte til en granskning. Resultatet ble at mange tidligere barnehjemsbarn fikk økonomisk erstatning fra den danske staten.

Familiehemmeligheter

Flere utstillinger her i Norge de siste årene har vakt sterke følelsesmessige reaksjoner.

Da utstillingen «Familiehemmeligheter» ble satt opp på Maihaugen, var temaet seksuelt misbruk av barn. En del av utstillingen var en kvinne som sto fram og fortalte om sine egne opplevelser og følelser etter å ha blitt misbrukt i barndommen.

Dette er også en utstilling som Pabst har brukt i sin avhandling. Hun har selv jobbet med samme utstilling ved en annen institusjon.

– Det var utrolig sterkt å oppleve at en skoleklasse med ungdomsskoleelever kom umotiverte inn på museet med blikket «Hvorfor må vi være her» og etter noen minutter satt som tente lys. Etter ti minutter satt halvparten av klassen og gråt. Og etter at kvinnen hadde fortalt sin historie, var det alltid to-tre jenter som satt igjen og snakket med henne.

Dette fikk Pabst for alvor til å tenke kritisk gjennom konsekvensen av de nye kravene som stilles til museene i Norge.

– Er det virkelig forsvarlig å dra sårbare mennesker inn i en utstilling, for deretter å sende dem ut i verden igjen med et klapp på skulderen og «Hyggelig at du kom hit for å fortelle din historie»? Og er det forsvarlig å berøre de innerste følelsene til mennesker som kommer til utstillinger, når vi ikke vet hva de har i bagasjen og hva som skjer med dem etterpå?

Trenger bevisstgjøring

I avhandlingen kommer Pabst med konkrete råd til Kulturrådet, museumsledere og ICOM Norge.

– Jeg mener for det første at det trengs en større bevisstgjøring av hvor krevende prosessen rundt slike utstillinger er. Flere aktører bør gå sammen for å sette i gang en teoretisk og praktisk opplæring i blant annet etisk teori, etisk argumentasjon og håndtering av følelser. Dessuten mener jeg at når man berører et lokalsamfunn med så sterke historier, må vi gjøre det tydeligere hvorfor vi gjør det.

Til sist mener Pabst at det trengs en konkretisering av regelverket med hensyn til etikken i museene.

– Det er slutt på at museene bare fortelle historien om heltene. De skal vise bredden i det norske samfunnet. Utfordring er å gi et riktig bilde av historien på en god måte, uten at noen blir skadelidende av det.