Dette er en kommentarartikkel til historien om Uenighet og konflikt i Love Canal.

La oss se hvordan verdier kom inn i vurderingene. Forskergruppen hadde erklært at den benyttet seg av en «forsiktig»* vitenskapelig tilnærming. Det gikk opp for Paigen at det var et problem her da hun i en samtale med en representant for forskergruppen oppdaget at de var uenige i hvordan dette skulle tolkes i hvert eneste tilfelle de diskuterte. Forskeren la vekt på at den som hevdet at det var en sammenheng mellom gift fra avfallsplassen og sykdommer i Love Canal, måtte ta ansvaret for at man brukte enda mer enn de 300 millioner kronene som allerede var investert for å sikre avfallsplassen og flytte beboerne. Dette innebar for ham at forskere måtte være svært forsiktige med å konkludere at Love Canal var et usikkert sted å bo.

Risiko

Paigen derimot hevdet at fordi en feil kunne få store konsekvenser for beboernes helse, måtte forskere være svært forsiktig med å konkludere at Love Canal var et sikkert sted å bo. Selv led hun av astma, fordøyelsesbesvær og alvorlig migrene når hun arbeidet i området. Hun hadde tidligere arbeidet for miljøvernbevegelser og anså seg ikke bare som forsker, men som en lege som var ansvarlig for beboernes helse. Derfor insisterte hun på at å undervurdere faren var verre enn grunnløs frykt. En annen av debattantene hevdet at når man har ansvar for folk, bør ikke spørsmålet være: «Kan disse resultatene publiseres i New England Journal of Medicine?», men: «Vil du la din datter arbeide med dette kjemiske stoffet?»

Nå kan man spørre seg om det egentlig er noen motsetning her. I spørsmålet om hvilket stoff man vil la sin datter arbeide med, må man benytte seg av den beste kunnskap som er tilgjengelig. I alvorlige saker, for eksempel hvis man har grunn til å tro at man lider av en alvorlig sykdom, vil man konsultere de beste ekspertene dersom man har mulighet til det.

Kunnskap som har vært igjennom et tidsskrift som New England Journal of Medicine, eller tidsskrifter med tilsvarende høy faglig prestisje, skulle nettopp være den beste kunnskap vi har. Den er blitt frembrakt med vitenskapelige metoder av vitenskapsfolk og eksperter, og den blir kontrollert av andre eksperter før og etter at den er blitt publisert.

Statistikk som reduksjon av usikkerhet

I Love Canal var det blant annet uenighet om bruken av statistikk. Man kan si at statistikk er et redskap til å få kontroll over usikkerheten. Bruk av statistikk er blitt stadig viktigere og har gradvis bredt seg til alle områder, både i vitenskapene og ellers i samfunnet. I eksemplet med Love Canal spilte statistikk en avgjørende rolle. Det interessante med statistikk er at den på den ene siden er en anerkjennelse av usikkerhet, samtidig som den søker å kontrollere, og dermed håndtere, usikkerheten.

For illustrasjonens skyld skal jeg vise hvordan dette fungerer i forbindelse med signifikanstester. La oss ta Beverly Paigens hypotese om at sykdomshyppigheten er høyest i nærheten av dreneringsgrøftene, det vil si at den er høyere blant de som bor i «våte» hjem enn de som bor i «tørre» hjem. Hun fant blant annet at av 120 barn som var født i «våte» hjem, hadde 20 prosent fødselsdefekter, mens det tilsvarende tallet i «tørre» hjem var 6,8 prosent. Viser dette at det var en sammenheng mellom å bo i «våte» hjem og sykdomshyppigheten?

Problemet er at hvis det er en forskjell mellom to utvalg, slik som beboere i «våte» og «tørre» hjem i dette tilfellet, kan vi ikke vite om dette gjenspeiler en virkelig forskjell eller om det bare skyldes en tilfeldig statistisk variasjon. Men vi kan beregne sannsynligheten for at forskjellen har oppstått tilfeldig. Bare hvis denne er under en viss verdi (signifikansnivået, som normalt er 5 %) kan vi hevde at det er en signifikant forskjell. I alle andre tilfeller må vi avstå fra å hevde at det er en forskjell. Dette er et svært strengt krav, og kan sammenlignes med bevisbyrden i straffesaker. En tiltalt betraktes som uskyldig inntil det motsatte er bevist. Tvilen skal komme tiltalte til gode. Ved bruk av statistiske metoder forutsetter vi at det ikke er noen signifikant forskjell inntil det motsatte er bevist. Det var dette helsedirektoratets forskere i Love Canal kalte «en forsiktig vitenskapelig tilnærming». De fulgte en tradisjonell vitenskapelig fremgangsmåte.
Formidling av usikkerhet
Spørsmålet om signifikante forskjeller var sentralt i Love Canal. Det var ikke bare et teoretisk spørsmål, men hadde direkte betydning for beslutningene som ble tatt. Derfor er det viktig at forskere formidler usikkerheten i resultatene. For å se det kan vi ta følgende eksempel: Vi tenker oss at forskere får i oppdrag å undersøke om det er en forskjell i sykdomshyppighet mellom to grupper, og gir følgende svar:
1) «Vi har ikke funnet noen forskjell.» Men denne informasjonen er mangelfull. Det kan tenkes to muligheter:
2 )«Vi har ikke funnet noen forskjell, og vi ville sannsynligvis ha funnet den hvis den fantes.»
3) «Vi har ikke funnet noen forskjell, men vi ville sannsynligvis ikke ha funnet den selv om den fantes.»
I det første tilfellet vil informasjonen tillegges en helt annen vekt enn i det andre. Når forskere sier 1, vil nok politikere og andre tolke det som om de mener 2. Men, som tilfellet i Love Canal viste, skal vi ikke utelukke at 3 er den riktige tolkningen.

* Det engelske ordet som ble brukt, var «conservative». Ettersom «konservativ» ikke passer så godt på norsk, er «forsiktig» det beste ordet jeg har funnet.