Å være hvalfanger på Svalbard på 1600- og 1700-tallet var ikke noen spøk. Fangsten foregikk med håndharpun i åpen båt, og en feilmanøvrering eller at hvalen slo med halen var alt som skulle til for at båten kantret eller ble knust.

Svømmeferdighetene var det så som så med, og mange druknet. I tillegg var skjørbuk, forårsaket av dårlig og c-vitaminfattig kost, også en evig trussel. Fordi døden alltid var tilstedeværende, var fangstmennene godt forberedt. De hadde faktisk pakket med seg det de trengte til begravelsene.

Dette forteller Tora Hultgreen, direktør ved Svalbard museum. Hun vil rette oppmerksomheten mot det hun mener er en akutt fare for at viktige kulturminner går tapt, fordi ingen tar ansvar for å bevare dem.

Ifølge Hultgreen finnes det mer enn 1000 registrerte fangstmannsgraver fra denne perioden. De fleste av disse ligger i det området hvor det var lettest å begrave folk, på den ytterste skrent ut mot havet. Disse har på grunn av det tørre og kalde klimaet på Svalbard med permafrost, vært usedvanlig godt bevart.

Issmelting og erosjon truer gravene

– Med de klimautfordringene vi har her på Svalbard, og som trolig bare vil øke i årene fremover, vil den konstante erosjonsfaren vi har hatt gjennom flere hundre år, bare aksellerere, forteller Hultgreen.

Et varmere og fuktigere klima gjør at organisk materiale brytes raskere ned. Mindre havis fører til mer bølgeaktivitet, som igjen gir mer erosjon i strandsonene, der de fleste gravene og kulturminnene er å finne. Isranden i strandkanten, som har bidratt til å forhindre erosjon, smelter. Dette går særlig ut over gravene fra hvalfangstperioden, som ligger i det området som smelter først.

Ønsker større mangfold

– Vi vet fra tidligere utgravinger at det ligger mye viktig informasjon i gravene om klesdrakt, tradisjoner og om hvordan man produserte tekstil. Gravene viser at når en hvalfanger døde, viste kameratene stor omsorg. De var opptatte av at kameraten ikke skulle fryse i sitt neste liv. Derfor var ofte en hvalfanger gravlagt med flere lag med klær: de kunne ha tre par strømper, to par bukser, kanskje to jakker, forteller Hultgreen.

I tillegg til å være fullt påkledd, med lua dradd godt ned over hodet, var de fleste tullet inn i et teppe, med hodet på en silkepute. På toppen ble det lagt mose oppå kroppen, før kista ble spikret igjen.

– Dette ser vi som et tegn på at de hadde hatt et kaldt og stusselig liv mens de jobbet med å hakke opp spekket fra grønlandshvalen før de kokte det, og at dette gjenspeiles i gravskikkene.

– Det er utrolig mye viktig informasjon i klær og tekstiler, fremhever Hultgreen.

Hun forteller at mesteparten av hvalfangerne var fra England og Nederland. Mange kom også fra Tyskland, Spania, Frankrike og Norge-Danmark. På denne tiden var tekstilproduksjonen begrenset til noen få land, og moten i Europa var lik i alle disse landene. Dermed er det ikke helt klart hvilken nasjonalitet de ulike gravlagte personene har. Hultgreen ønsker derfor å få et større mangfold i det arkeologiske materialet og få flere fangstgraver utgravd.

– På denne måten vil vi på sikt få nok materiale til å kunne avgjøre fangstmennenes nasjonalitet, påpeker hun.

Vil utfordre kulturminnevernet

Riksantikvaren er forvaltningsmyndighet for kulturminnene på Svalbard og avgjør om man kan starte utgravinger. Gjennom svalbardmiljøloven er det daglige ansvaret delegert til Sysselmannen.

Hultgreen ønsker å utfordre kulturminnevernet. Hun ønsker at det så snart som mulig blir utarbeidet et systematisk nødgravingsprogram for hvalfangstgravene på Svalbard, slik at den unike kunnskapen om europeisk kultur ikke går tapt for fremtidige generasjoner. Hun legger også vekt på at en systematisk utgraving og kompetent behandling av skjelettene vil føre til at de avdøde får en respektfull behandling og ikke bare «går på hodet ut i sjøen», slik et vått og betydelig varmere klima på Svalbard vil tvinge frem.

 – Jeg synes ikke det er riktig å sitte med «armene i kors» og se en slik kunnskapsbase som hvalfangstgraver er, bare forsvinner i havet. Det er ikke god forskningsetikk, og det er heller ikke etisk når det gjelder det som skjer med de døde, sier hun.

Nødutgraving

I lys av at klimaendringene på Svalbard innebærer merkbare endringer fra år til år, mener Hultgreen det nå må settes i gang et omfattende nødutgravings-/forskningsprosjekt for å berge så mye som mulig av det erosjonstruede materialet.

Hun påpeker at det også er andre kulturminner enn graver som er erosjonsutsatt, for eksempel de landbaserte hvalfangststasjonene og russiske fangststasjoner.

 – Vi må ta en beslutning om hva som skal graves ut og lage et program for det snarest. Det bør både Riksantikvaren, Sysselmannens miljøvernavdeling og Forskningsrådet engasjere seg i, sier Hultgren.

– Selv om Svalbard er under norsk suverenitet, har øyriket vært et ingenmannsland med stor internasjonal deltakelse. Jeg mener at en rik og oppegående nasjon som Norge bør ta det internasjonale ansvaret og sørge for at den historiske kunnskapsbasen som er i ferd med å gå i havet, berges.

Nøye oppsyn vanskelig

Bilde av Susan Barr ved minnestein over nederlandske hvalfangere som døde på Jan Mayen.Alle graver på Svalbard er automatisk fredet, forklarer seniorrådgiver Susan Barr hos Riksantikvaren. – Men grunnet de store avstandene, er nøye oppsyn vanskelig å gjennomføre, påpeker hun.

– Jeg har jobbet med kulturminnene på Svalbard i 35 år. Det har i alle år vært oppmerksomhet mot gravene som er utsatt for erosjon. På grunn av klimaendringene går denne erosjonen nå fortere enn før.

I og med at alle graver på Svalbard er fredet må forskere, som for eksempel vil gjøre et prosjekt hvor det er nødvendig å grave opp skjelett for å ta prøver, søke Riksantikvaren om tillatelse.

– I 1980 ble det gjort et stort forskningsprosjekt på hvalfangergraver. Da fikk man svært mye informasjon om hvordan fangstfolk levde på 1600- og 1700-tallet. Med nye teknikker i dag kan man nok få vite enda mer, men det har så langt vært lite interesse for det, forteller Barr.

Uproblematisk

– Etisk og moralsk synes ikke jeg det er problematisk at noen av gravene, på grunn av erosjon, kommer til å falle ut i havet. Det er naturens gang. Slik har det alltid vært. Hvis derimot noen graver skulle inneholde svært verdifullt materiale som er viktig å bevare for ettertiden, kan det vurderes en såkalt nødutgraving, sier Barr.

Det er det Riksantikvaren som gir tillatelse til. Arkeologer vil da ta vare på innholdet for å sikre kildemateriale.

– Riksantikvaren følger med i utviklingen, og vi vil selvfølgelig vurdere søknader om forskning hvis det kommer inn prosjekt fra anerkjente miljøer. Men naturens gang kan vi ikke gjøre noe med, sier Barr.

Et stort problem

Bilde av Snorre Haukalid ved grav på Waldenøya.Snorre Haukalid, kulturminnerådgiver i Miljøvernavdelingen hos Sysselmannen på Svalbard, forstår museumsdirektør Tora Hultgrens bekymring for hvalfangstgravene.

– Jeg er helt enig i at det er et problem, sier han og antyder at et nytt overvåkings- og utgravingsprogram kan bli satt i gang snart.

Det forrige overvåkingssystemet for kulturmiljø ble etablert i 1997–1999 og skulle overvåke 19 lokaliteter, men ble avsluttet allerede i 2003. Siden da har det ikke vært foretatt utgravinger.

Ett av problemene var at overvåkingsmetoden ikke var god nok, blant annet fordi helikoptrene ikke klarte å ta bilde av nøyaktig samme sted fra gang til gang. Nå har Haukalid troen på at droner kan være et godt alternativ.

Mange fordeler med droner

– Hvis det viser seg at dronene kan gjøre jobben, vil Sysselmannen ta opp igjen overvåkingen av erosjonsutsatte lokaliteter. Vi må da lage en prioriteringsliste over hvilke felt som bør graves ut, med utgangspunkt i kulturminneverdi og fare for nedbryting, forklarer han.

– Intensjonen er at vi allerede fra neste år begynner utgravingen, og at vi fortsetter med årlige utgravinger.

I 2013 ble droner brukt til å ta bilder i forbindelse med et prosjekt som skulle kartlegge de potensielle følgene for -kulturminner – deriblant gravfelt – hvis Svalbard skulle bli et verdensarvsted.

– Bildene jeg har fått se, har veldig god oppløsning. En annen fordel med droner er at de kan navigere etter GPS. Det betyr at man får tatt bilder på nøyaktig samme posisjon fra gang til gang, noe som gir et tydelig inntrykk av hvor kraftig erosjonen er, forklarer Haukalid.

Vil grave ut på Bjørnøya

Dersom Riksantikvaren gir dispensasjon, vil Sysselmannen starte utgraving av en russisk fangststasjon på Bjørnøya sommeren 2015. Skriftlige kilder og bilder viser at både kister og skjelettdeler allerede har rast i sjøen, og at erosjonskanten har flyttet seg med minst 1,5 meter på 90 år.

Haukalid mener dokumentasjon av rasutsatte lokaliteter er viktig før man setter i gang utgravinger. Han tror et potensielt nytt utgravingsprogram vil komme tidsnok til å redde viktig materiale fra hvalfangstgravene.

– I samarbeid med Riksantikvaren og Svalbard museum vil vi bidra til at det unike kildematerialet blir bedre ivaretatt i årene som kommer, sier han.